Mens metal ofte framstår som en musikkform med klart definerte subgenre og steile fronter har Gojira klart kunststykket å forene metallinteresserte av ulik art. Da dette også er sentralt i Trondheim Metal Fests misjon, er dette en særdeles treffende booking. Legg til at bandet begynner å bli blant de virkelig store, så er det klart at kveldens konsert også er festivalens utvilsomt største fjær i hatten til nå.

Noen usikkerhetsmomenter var det allikevel før kveldens konsert. Ville lyden på Verkstedhallen, som tidligere under festivalen hadde vist seg å være særdeles ustabil, holde? Vil bandets komplekse låtmateriale fungere like godt live som på plate?

Det skulle ikke ta franskmennene lang tid å betrygge sitt publikum. Allerede på åpningslåta «Explosia» fra fjorårets «L'enfant Sauvage» er publikum ekstatisk. Salen koker av headbanging, hopping, antydning til moshpits og crowd surfing, mens temperaturen i hallen begynner å nærme seg det faretruende. Gojiras dødsmetall, primært kjennetegnet av presis maskinriffing og komplekse rytmefigurer blandet med intense blastbeats, er langt ifra det mest publikumsvennlige man kan tenke seg, så denne hjertelige mottakelsen er absolutt ingen selvfølge. Men bandet loser sine tilskuere gjennom utfordringene med stødig hånd, og det blir umulig å ikke respektere bandets egenrådighet og kompromissløshet.

Tekniske ferdigheter og intrikat låtmateriale kan imidlertid ikke forklare Gojiras suksess alene. Utover konserten kommer det stadig klarere fram et det er noe mer på gang her, og at det henger en helt spesiell stemning over kveldens konsert. Vi finner hint i bandets sparsommelige melodilinjer og når vokalist Joe Duplantier tidvis svinger over i det mer melodiøse. Gojiras musikk er hard, klinisk og kompromissløs, men det eksisterer også noe varmt, vart og menneskelig langt her inne også.

Denne sjelen i maskineriet åpenbares tidvis og frysningene nedover ryggen sniker seg stadig oftere på. «Are you still with us?» roper vokalisten, for å sjekke at vi henger med. Seks hundre ivrige par hender flyger i lufta, ingen fare, vi er med. Vi er bare langt inne i musikken.

Når alt dette i tillegg blir presentert med en ektefølt formidlingsglede og med en klokkeklar lyd som blir stadig bedre utover settet, er kvelden absolutt fullkommen. Dette var ikke bare festivalens klare høydepunkt, men også en sjeldent fullkommen konsert. Den toppet ikke bare en særdeles vellykket kveld, men også en viktig kveld for festivalen og Trondheim som konsertby. En stor begivenhet!

Følg på Twitter:MartinAnfinsen

Bandets entusiastiske publikum er med på notene fra første stund.