Assassin´s Creed Unity
Playstation 4, Xbox One, PC
Aldersgrense: 18 år
Med årlige utgivelser skulle man kanskje tro at «Assassin´s Creed»-serien begynte å gå på tomgang, hvilket man isåfall ville hatt helt rett i. 2014-utgaven er her, og er dessverre seriens svakeste hittil. Snikmorder, hvor ble det av deg i alt mylderet?
Paris sent på 1700-tallet er i utgangspunktet et fantastisk bakteppe for et spill. Fortellingen om Arno Dorian er derimot uinspirert og tam, og vekker ikke engasjementet i meg. Arno sverger å hevne farens drap, noe som fører ham og den store kjærligheten, Elise, inn i krigen mellom tempelridderne og snikmorderne. For ikke å nevne den pågående franske revolusjonen som hovedpersonen har et nokså avslappet forhold til. Jeg bryr meg heller ikke nevneverdig, og ser istedet på de nydelige omgivelsene mens jeg slakter meg gjennom repeterende oppdrag. På ett tidspunkt blir Arno lei seg og drikker masse alkohol, noe som både er platt skildret og attpåtil et gjenbruk fra det forrige spillet i serien. Slapp av! Han finner tilbake til seg selv fort nok, trengte bare litt sjelegranskning.
Byen ser fantastisk ut, og jeg er imponert over hvor mange statister utviklerne får plass til på skjermen samtidig. Detaljrikdommen er slående, og landemerker som Notre-Dame er virkelig et syn. Men alt er ikke så vel – spillet har en haug av tekniske feil som Ubisoft har forsøkt å få bukt med siden lansering. I vår test har filmklippene hakket såvidt innimellom, mens videoer på nettet viser langt verre problemer. I tillegg har utviklerne prøvd å gjøre figuren lettere å kontrollere, men resultatet er intet annet enn en total krise. Arno kan plutselig hoppe som en genmodifisert superape, men klarer liksom aldri å hoppe riktig. Fenomenet er ikke nytt i serien, men denne gangen er det helt ute av proporsjoner. Antall ganger jeg har dødd på grunn av styringen er sjokkerende.
Flerspillerdelen, som kanskje har vært utviklernes største salgspunkt, er som forventet helt passe. Manglende kommunikasjon i offentlige spill gjør det hele litt klønete, men noen gode øyeblikk kan ventes når man sniker seg unna med glitrende juveler uten å bli oppdaget.
«Assassin´s Creed Unity» er først og fremst en kilde til frustrasjon. Styringen er grusom, og ødelegger svært mye av spillet. Når historien også svikter, står spillet igjen som en visuelt imponerende, men vaklende utgivelse. «Unity» fungerer best som en historisk Paris-simulator, ikke som en engasjerende fortelling om Arnos hevnsøken. Intet annet enn en utrolig skuffende opplevelse sammenlignet med fjorårets pirat-utgave: «Black Sails». Nå ser det ut som om Ubisoft brått har mistet fantasien.