Rapporter fra filmfestivalen i Berlin mandag formiddag fortalte om en blanding av applaus og buing etter pressevisningen av Erik Poppes «Utøya 22. juli». Det er lett å forstå begge reaksjoner.
Hun bidro til Utøya-filmen, men føler seg ikke klar for å se den
«Utøya 22. juli» er en film som ganske sikkert vil dele både publikum og kritikere. Den er godt laget, godt spilt og fortalt med en intensitet som gjør den til en påkjenning å se på. Mange av valgene regissør Erik Poppe har gjort forsvares godt av filmen.
Fram til en avgjørende scene mot slutten av filmen, er dette den strammeste og mest renskårne filmfortellingen fra Poppes hånd. Det trenger historien også, fra en filmskaper som har en tendens til å forgape og fortape seg litt i patos og virkemidler når han spiller på sterke følelser.
Filmen starter med dokumentariske opptak av bombeeksplosjonen i regjeringskvartalet. Deretter forflytter filmen seg til Utøya, hvor den fiktive hovedpersonen Kaja blir vårt vindu til 72 minutter med massemord og terror på ungdomsleiren.
Andrea Berntzen imponerer stort i sin første filmrolle, med bærende hovedrolle. Vi møter henne først med venner på Utøya, i uro over meldinger om eksplosjon i regjeringskvartalet. I hverdagslig småkrangel med lillesøsteren i teltet, før det plutselig begynner å smelle.
Et av filmens dristige, vellykkede valg, er å skildre terrorangrepet i en eneste tagning, uten klipp. Kamera følger Kaja og hennes venner og folk hun møter i kaoset i panikken under massemordet. Det gir dirrende intensitet og perspektiv som gjør det lett å leve seg inn i frykten, usikkerheten og fortvilelsen over at det ikke kommer hjelp, etter som lyden av skudd og skrik bare fortsetter.
Fotograf Martin Otterbeck og lyddesigner Gisle Tveito er sterkt medvirkende til at det krevende fortellergrepet fungerer. Regissør Poppe har klokelig valgt stort sett å unngå å vise bilder av barn og ungdom som blir drept. Derfor virker lydsiden ekstra sterkt, heldigvis uten musikk.
Ved å skildre massemordet nedenfra, får filmen fram kaoset, redselen og usikkerheten. Som i den ungarske oscarvinnende «Sauls Sønn» gir det en larmende framstilling av ofrenes helvete. Her gjør det også at terroristen og massemorderen bare skimtes i korte sekunder, som en skygge mellom trærne. Et valg filmen også forsvarer godt.
Det begynner å bli en del filmer om massemord og terror med barn og ungdom som ofre, basert på eller inspirert av virkelige hendelser. Mange av dem har handlet om skolemassakrer, som Gus Van Zandts «Elephant» (2003) og Denis Villeneuves «Polytechnique» (2009). Erik Poppes film skiller seg fra disse ved at gjerningsmannen og drapene knapt vises.
«Utøya 22. juli» er en film som bør og fortjener å bli diskutert, også utenfor Norge. De blandede reaksjonene i Berlin, skyldes nok at regissør Poppe og manusforfatterne Anna Bache Wiig og Siv Rajendram Eliassen (de skrev også tv-serien «Frikjent») i filmens klimaks gjør noen valg som får en sentral scene til å framstå med dynamisk dramatisk effekt, mer enn bare godt er.
Mange vil få vondt av å se Erik Poppes film. Den er en påkjennelse, men også en påminnelse om hvordan og hvem terroren rammet. Det kan diskuteres om filmen kommer for tidlig og hvor god den er. Jeg skulle ønske filmen tok andre valg mot slutten. Sett under ett er det likevel den beste og mest krevende filmen fra Poppe. Lettere å bli imponert over eller sint på enn glad i, men den lager ikke underholdning av terroren.
«Utøya 22. juli» vises på Kosmorama 7. mars og får kinopremiere 9. mars.
Anmeldt av TERJE EIDSVÅG