Om noen hadde tatt tusen musikkjournalister, puttet preferansene og smaken deres inn i en slags «kritikerrost bandprosjekt»-generator, er sannsynligheten stor for at den, etter litt surring, hosting og harking, hadde spyttet ut dette samarbeidsprosjektet mellom Todd Rundgren og de to nordmennene Emil Nicolaisen (Serena-Maneesh) og Hans-Peter Lindstrøm. Her er det mye kred per akkord!
Vi har Todd Rundgren, pop- og blåøyd soul-geniet som midt på 70-tallet tok en musikalsk u-sving og ble en slags mad professor, like mye en studio- og teknologi-pionér som briljant låtskriver. Parallelt med en suksessrik karriere som produsent for andre innledet han en sprikende og omdiskutert musikalsk fase som artist – av det slaget som forhindrer bred suksess, men skreddersydd for å nøre opp under kultstatus som like deler gal og genial.
Her møter han Emil Nikolaisen, som deler Rundgrens avgudsdyrking av studioet og dets muligheter, men samtidig vet å brenne av intenst suggererende og psykedelisk støyrock – samt spacedisco-spydspiss Lindstrøm, med sin unike evne til å dra musikken til hypnotiske og euforiske høyder.
Fungerer det? Å ja, men ikke dersom du forventer hitlåt-Todd anno «Something/Anything», dratt ut på dansegulvet med lett psykedelisk krydder. I Todd-termer er musikken mer beslektet med hans musikalske overgangsfase som uttrykt på album som «A Wizard, a True Star» og «Todd» og «Initiation» – men det er også mye annet og mer.
Alle tre har evnen til å lage direktekommuniserende, stram og fengende musikk, men også en forkjærlighet til å ta det langt ut i stratosfæren. «Runddans» er på overflaten nærmest det siste, men jo mer du hører, jo mer strukturert og logisk låter det. Det er i høyeste grad ett verk. Riktignok delt inn i tolv spor, men alt annet enn konsentrert lytting fra start til mål vil være tilnærmet verdiløst.
Uttrykket er rastløst og fragmentarisk, melodiske tema og rytmiske figurer får sjelden tid til å etablere fotfeste – og innledningsvis oppleves det som en smule heseblesende. Men – som tittelen antyder, verket antar etter hvert form, fasong og et nesten sirkulært preg der trioen skaper et gravitasjonssentrum gjennom å repetere rytmiske figurer, melodilinjer og tekstfragment. Musikken kan dermed fly høyt uten noen gang å skjære ut av bane.
Nikolaisen har forkjærlighet for blant annet krautrock, mens Lindstrøm står i gjeld til band som Tangerine Dream. På ett vis føles albumet som det kunne vært laget midt på 70-tallet, samtidig er det ekstremt (post)moderne i sin grenseløse tilnærming. Rundgren har da også alltid hatt et velfungerende futuristisk instinkt, krysses kurvene slik at det er veteranen som framstår som den mest framtidsrettede? Det tjener albumet til stor ære at en slik «hvem gjør hva»-kategorisering blir meningsløs. Ingen av dem trer fram som ubestridt ledestjerne, og musikken preges av en forbløffende mangel på ego og internt markeringsbehov. Overraskende sømløst og intuitivt, på sitt beste også preget av genuin gnist mellom aktørene og elementene.
Og vi får heldigvis ikke bare spennende friksjon, men også rystende flotte forløsninger; ett minutt ut i «Put Your Arms Around Me», et krevende kvarter ut i albumet, bretter det seg ut et soulrefreng så overrumplende rent og pent at det effektivt skyller ned de mer komplekse smakene som har samlet seg opp.
Vi får flere slike gane-rensere, men det er kombinasjonen og sameksistensen mellom det uhyre komplekse og det elegante pophåndtverket, mellom dekonstruksjon og konstruksjon, som gjør «Runddans» til en så fascinerende rundtur av et album, omtrent så bra som tusen musikkjournalister hadde lov å håpe på.
Anmeldt av VEGARD ENLID
