Selv om den framsto som kalkulert forsøk på å surfe på suksessen til «The Hunger Games»-industrien, var fjorårets «The Maze Runner» en solid, spennende film i samme sjanger. Andre film etter James Dashners fantasyserie for «young adults» er hakket svakere.

«Ildprøven» har samme regissør og mange av de samme unge skuespillerne som sist. I likhet med en god del andre seriefilmer lider 2'ern av at den mangler mye av wow-effekten historien spilte på i den første filmen. Dessuten blir den i for stor grad en langt trailer til neste film.

I handling er det skrudd til flere hakk i action, samtidig som det introduseres nye typer og miljø som gjør at filmen og historien mister litt av særpreget forgjengeren tross alt hadde. Labyrintleken i forrige runde er forlatt til fordel for den krympende ungdomsgjengens forsøk på å slutte seg til en slags geriljahær i kamp mot myndighetene.

Som dystopi er «The Maze Runner» enda mørkere enn «The Hunger Games», i en virusinfisert verden med flere zombier og færre mennesker. I spenning og action er filmen brukbar, men de nye vendingene i historie og scenografi gjør at filmen i større grad blir andrerangs ungdomsutgave av bedre filmer, tv-serier og bøker.

Aidan Gillen er en solid tilvekst i tynt besatte voksenroller, men får ikke rom til mer enn en middels variant av rollen som Littlefinger i «Game Of Thrones». En LP-plate med Patsy Cline som sentral rekvisitt frir godt til et mer voksent publikum, selv om det er barn til folk født etter Clines død som er filmens målgruppe. I en dystopisk suppe med for mye av det vonde reiser filmen dramatisk spørsmål om vennskap og svik, men overlater svaret til neste episode.

Mørk ildprøve: Mer action, men mindre særpreg i en film nummer to som i for stor grad blir en transportetappe til neste film, ifølge vår anmelder, om «Maze Runner: Ildprøven». Foto: Richard Foreman, Jr. SMPSP