Vi har kjørt motorveien fra Nice til Avignon, fortsatt på stadig trangere veier mot Nimes, gjennom Usez og endt i en svart port ved slottsmuren.
Oppover alleen kommer en blidspent 63 år gammel «greve» og tar imot oss i rutet skjorte og stråhatt. Kjell Erik Killi Olsen viser oss rundt i parkanlegget, ordstrømmen er nær konstant. Han tar bare pause hver gang han får øye på ugress i singelen, som han plukker opp og gjemmer i en neve preget både av hagearbeid og mange måneders intenst arbeid i atelieret.
Selskap av fire påfugler
Slottsparken er i ferd med å våkne etter vinterdvalen, og etter syklonen som i fjor tok knekken på en rekke trær og skadet bygningene. Men nå ser det fantastisk ut, i de nyklippede plenene, parken der Killis egne gjenkjennelige statuer lever i selskap med klassisk skulpturkunst, i de to overfylte karpedammene og Rut, Rose, Bob og Paul trives for tiden best inne i mørket i duetårnet, mens katta Lucy finner seg forskjellige mørke kroker på eiendommen.
Kamuflert fluktvei
I borggården kan man se opp til tårnet hvis høyde i sin tid ble beordret halvert for ikke å strekke seg høyere mot himmelen enn landsbyens kirkespir, til alle sider mot Killis egne karakteristiske skulpturer, eller ned i den tørre brønnens svimlende dyp. Lang der nede begynner tunnelen til naboslottet flere kilometer unna, en gammel fluktrute benyttet av hugenotter omringet av pavekirkens maktapparat.
Det er fredeligere her nå, fangehullet i tårnet har ikke vært i bruk på mange år, og i den lune hallen er det alltid fyr på peisen.
50 møblerte rom
Slottet byr stue på stue, soverom på soverom, kjøkken på krøkket. Bygningene har rundt 50 rom, ingen av dem minimalistisk møblert. Killi Olsen viser oss rundt, stikkprøver viser at han kan en god historie om hvert eneste møbel i hvert eneste rom. Noe har han tatt med seg fra Norge, noe fra Kina, noe er spesialbestilt fra bekjente hippie-designere i India, annet er kjøpt nytt eller gammelt i Frankrike – eller kommer fra slottet.
Arkiv tilbake til Ludvig XIV
I et skatoll ligger arkivet, der det er nedtegnelser tilbake til Ludvig XIV's tid, og Killi noterer sirlig alt han selv gjør av forandringer.
Det er ikke lite. Da han overtok slottet for ti år siden var det preget av 20–30 år i forfall. Han har tatt for seg rom etter rom, fløy etter fløy, tatt bort vegg til vegg-tepper her, løftet takhøyden her.
Han har bygd et luftig atelier der han tilbringer lange dager, har planer om et gjesteatelier med tilhørende utstillingslokale. Men et gjesteatelier vil bety å slippe folk innpå seg. Og der er Killi ambivalent.
Mer og mer folkesky
– Folk innbiller seg at jeg er overselskapelig, men faktum er at jeg er blitt mer og mer folkesky. Min beste venninne bor bare noen kilometer herfra, men det er 14 dager siden sist jeg snakket med henne. Når jeg er inne i arbeidsperioder blir jeg selvopptatt og ekstremt fokusert, sier Killi Olsen – som innrømmer at han iblant også kjenner på ensomheten.
Det hender folk kommer på besøk, ikke minst blir det livlig når barnebarn kommer fra Norge et par ganger i året. Men mest er han alene.
– Arbeidsfolket bodde på slottet før, men jeg måtte ha dem ut, så nå kommer de om morgenen og drar om kvelden, sier han. Arbeidsdagen starter med et morgenmøte om hva som skal prioriteres av kontorarbeid og vedlikehold på slottet.
Skøyeren Olsen
Kjernen av arbeidsfolk er fra samme familie, som flyktet fra Spania da Franco kom til makten. De kjenner slottet. Husholdersken Bernadette har jobbet her siden hun var 14 år og har levd med flere slottsherrers luner. Men det er først i de siste årene hun kan risikere at slottsherren spretter opp fra et skjulested og brøler «BØ!!!»
– Monsieur Olsen kommer til å bli min bane. Han vil påføre meg hjerteattakk en dag, mer smiler enn sukker Bernadette.
Ryddet opp i mye
– Jeg har forgjeves prøvd å få henne til å bruke hele etternavnet mitt. Her er jeg monsieur Olsen, sier Kjell Erik som har bodd i ti år i New York, og blant annet eid sin egen øy i Oslofjorden og landsted ved Hellandsjøen.
Grunnlaget for økonomien er fortsatt selskapene som styres fra Trondheim. Hovedselskapet Reidar Olsen A/S ble startet i 1903 og sto i 2013 bokført med verdier for 95 millioner kroner, hovedsakelig eiendommer i Trondheim og Oppdal. Killi Olsen er eneeier, men har et «fantastisk team og styre» som holder hånd med verdiene. I de siste årene har han ryddet opp i mange forhold. I tillegg til en leilighet i Oslo er det «bare» slottet Fontareches han bor i. Det krever ikke lite, verken av tid, kreativitet eller økonomi.
– Det er som drive en bondegård, det er en livsstil, sier Kjell Erik Killi Olsen.
– Og nå ender jeg vel her, legger han til. Men han har konkurrerende tanker i hodet. Killi Olsen elsker prosjekter, men når han avslutter dem, så avslutter han dem.
Store planer i Trondheim
Han vokste opp i Trondheim, og det er har bodd mange perioder av livet i byen, senest under de siste årene i sin mors liv. Han ser ikke bort fra at Trondheim igjen kan bli hovedbase. Det er like sannsynlig som Oslo.
Han har konkrete planer om et kunstsenter som blant annet skal inneholde aktiv gallerivirksomhet og samling av egen kunst. Han har snust på flere sentrale bygninger i Trondheim, og fortsetter med det, samtidig som han nyter livet og utfordringene i Sør-Frankrike.
Killi Olsen har invitert venner og forbindelser fra mange kanter til sin første separatutstilling i Frankrike. 300 gjester ventes, fra Oslo og Namsos, Trondheim og New York, Stockholm og Stjørdal.
Hans første franske utstilling
18. april åpner utstillingen «Sanctum» i den lille byen Ménerbes i Provence. Killi akter å gi dem en spesiell opplevelse. Han har tenkt ut drikke og enkel matservering. Han samarbeider med ordføreren, og både hovedgata og torget vil bli stengt av åpningskvelden. Han har fått en rekke kirkegårdsfakler med fra Trondheim, så folk skal kunne finne frem. Værmeldingen lover det beste.
Kunsten blir en møteplass
Han vet mange kommer til å benytte anledningen til å se hvordan han bor i sitt Frankrike-eksil, så for mange gjester blir det en kveld og natt i slottet Fontareches i tillegg til utstillingsåpningen.
– Det er så rørende at de kommer, jeg har nesten ikke ord for hvor mye dette betyr for meg. Det er en personlig drivkraft at kunsten min kan være en møteplass for så mange. Folk jeg kjenner fra mange faser i livet, og folk som ikke kjenner hverandre fra før. Barndomsvenner, kolleger, de som kjøper kunsten min, naboer i Frankrike, arbeidsfolkene som har restaurert slottet, datteren min, venner av mine foreldre ...
Rapport fra det indre rom
«Sanctum» betyr det indre liv. Det er i de indre hemmelige rom han har oppholdt seg mye i i de siste årene, Kjell Erik Killi Olsen, skaket opp av begge foreldrenes død og egen sykdom har han vært konsentrert om denne utstillingen i to år. Forsket i det indre rommet, blant hans innerste hemmeligheter, i det vanskelige. Et av de sentrale bildene utstillingen heter «The Doors» og er en hyllest til hans to foreldre, hans vei inn i livet. Et annet heter «The Time» som er et hovedanliggende ved utstillingen, å speile den utfordrende tiden vi lever i, og å finne roen, leve i tiden.
– Det er lenge siden jeg jobbet så lenge med en utstilling, og det er også lenge siden jeg har jobbet i så små formater, sier Killi Olsen. Bildene preges av sterke farger, sterke følelser og – ikke minst av at alle har et tredimensjonalt element.
Plass til halvparten av bildene
Han har malt 36 malerier, 16–18 av dem vil få plass i det lille, men velrenommerte Gallery Pascal Lainé. Hvilke av bildene som ender på utstilling, vet han ennå ikke hundre prosent. Det vil vise seg under opphengingen over helgen.
Transporten er en utfordring i seg selv, selv om alt er malt og befinner seg på slottet, en times kjøring unna. Bildene er malt tredimensjonale, og det tar måneder før de er helt tørre. I dag lørdag, transporteres de og Killi Olsen regner med at de må kjøres i tre omganger.
– Da jeg var festspillutstiller i Bergen i 1996 jobbet jeg med tredimensjonale malerier for første gang. Dette er en videreutvikling av teknikken fra den gang, og nå altså gjennomført i en hel utstilling, forteller han.
Med skulptur i Bulgaria
– De tredimensjonale lever i lys og skygge, og blir mer stofflige. Det er lenge siden jeg har jobbet med skulptur. Jeg har savnet det, og denne utstillingen ble som en overgang, sier Killi Olsen, som i høst drar til Bulgaria, til det samme støperiet som Sverre Koren Bjertnæs har brukt de siste årene.
– Jeg gleder meg til å starte et nytt kapittel nå, åpne nye dører. Det er nødvendig å fordype seg i det indre rommet. Men ikke for lenge, sier Kjell Erik Killi Olsen.
