Assassin's Creed: Origins

PC / Xbox One / PS4

Det er midt på natten og jeg befinner meg i kongekammeret i Kheopspyramiden i Giza. Over meg ligger anslagsvis millioner av tonn med steinblokker. Om noen skulle rase så finnes det absolutt ingen mulighet til å komme seg ut. Luften er tung, nesten kvalmende og lyden av skrittene mine kaster et hult ekko nedover det store galleriet. Foran meg ligger sarkofagen til faraoen Khufu, men noen har allerede vært her og kammeret er tømt for skatter. En løs steinblokk nederst på den ene veggen avslører at det finnes et annet kammer innenfor dette. Idet jeg forsøker å fjerne steinen hører jeg en lyd fra et annet sted i pyramiden. Et vindpust kommer fra ingen steder og fakkelen min slokner. Det er totalt mørke og noen kommer....

Dette var bare en av mange nervepirrende opplevelser jeg har opplevd i løpet av min gjennomspilling av «Assassin's Creed: Origins».  Det tiende spillet i UbiSofts mangeårige serie om kampen mellom tempelridderne og snikordernes brorskap som startet med konflikten mellom de kristne korsfarerne og den muslimske lederen Saladin i 1189.

Sfinksen i Giza: Sfinksen i Giza er et av de mest kjente monumentene i Egypt. Sfinksen befinner seg i Giza like ved pyramidekomplekset ved Giza. Sfinksen er 73,5 m lang, 6 m bred, og 20 m høy.

Siden det første spillet som kom i 2007 så har serien tatt oss med gjennom historien fra settinger som har spent fra Italia i renessansen, den amerikanske revolusjonen, gullalderen for piratvirksomhet i Vestindia på 1600-tallet, den franske revolusjonen og England i Viktoriansk tid.

«Assassin's Creed: Origins» går enda lenger tilbake. Faktisk helt tilbake til år 49 f.Kr. under the ptolemiske kongedømmet.

Med dette så har utviklerne av spillet gjort en liten genistrek. Hånden opp den som har gjennomgående kjennskap til nettopp det ptolemiske kongedømmet og denne perioden i egyptisk historie? Tenkte vel det, ja.

Det ptolemiske kongedømmet var et gresk-makedonsk hellenistisk kongedømme i oldtidens Egypt. Det ble etablert av den makedonske generalen Ptolemaios I Soter etter Aleksander den stores død i 323 f.Kr. Kongedømmet varte fram til dronning Kleopatra døde og romerne erobret landet i år 30 f.Kr.

Pass deg for flodhestene: De er faktisk den farligste skapningen i Egypt. Selv krokodillene unngår disse enorme beistene.

Dette er på mange måter nyere historie vi snakker om her. De gamle egypterne som bygde pyramidene var forlengst borte og landet var preget av en rekke forskjellige folkeslag, religioner og kulturer. Det var også her du fant det sagnomsuste biblioteket i Alexandria ( ja, du får faktisk besøke det).

Om du har spilt noen av de tidligere spillene i serien så har du sikkert en ganske klar formening om hva du kan vente deg. Det har jo ikke akkurat vært en imponerende utvikling hva selve spillmekanismene gjelder i denne serien. Men det er nettopp her du kanskje tar feil. «Assassin's Creed: Origins» er nemlig noe helt annet. For første gang i seriens historie har UbiSoft tatt grep og bygd om hele strukturen spillet. «Assassin's Creed: Origins» både ser og føles mer ut «The Witcher 3» ( forøvrig valgt til Game of the Year av en drøss med publikasjoner) enn de tidligere spillene i serien.

Men vi bare må snakke om hvordan dette spillet ser ut. Jeg våger å påsta at ingen spill ser bedre ut enn «Assassin's Creed: Origins». UbiSoft har klart å gjenskape tidsperiodens Egypt på nesten svimlende vis. Om du trodde at «Grand Theft Auto V», «World of Warcraft» og «Ghost Recon: Wildlands» bød på store, åpne verdener så må du tro om igjen. Egypt i «Assassin's Creed: Origins» er ENORM!

På Hippodrome: Kan du delta i kappløp med hest og vogn. Ofte med livet som innsats.

Men det hjelper fint lite om verdenen som ligger for dine føtter ( bokstavelig talt) er stor om ikke gameplay holder mål. Det gjør det. «Assassin's Creed: Origins» er en av de beste videospill undertegnede noensinne har spilt. Helt der oppe sammen med «The Legend of Zelda: Breath of the Wild», «Bloodborne», «Half-Life» og «Bioshock». Jeg klarer rett og slett ikke å legge det fra meg, selv om både «Wolfenstein 2» og «Super Mario Odyssey» står og venter utålmodig på å bli anmeldt i bakgrunnen.

Jeg hadde aldri ventet å bli så gledelig overrasket over et spill i denne serien noen gang igjen. I mine øyne så hadde serien passert sin holdbarhetsdato allerede med «Assassin's Creed: Unity» for tre år siden. Så feil kan man altså ta.

Aldri før har vel en historietime vært så fascinerende.