Margaret Berger står for de to beste albumene fra en Idol-artist. Om hun til slutt også får gitt ut sitt lenge bebudede tredje album gjenstår å se. Men hun må ha blitt inspirert til det av et hengivent publikum på Byscenen fredag kveld.
Da hun avsluttet settet med «Will You Remember Me Tomorrow» og «Samantha» var det knuffing, gauling og kaotisk dansing. Margaret smilte sitt lett mystiske smil og gjorde sine dansetrinn som noen vil kalle sensuelle, andre keitete. Det er litt av attraksjonen til Margaret, denne blandingen av å være jenta i nabohuset og noe forfinet, uoppnåelig.
Arrangementsmessig er det enklere enn på Bylarmkonsertene i fjor. En programmerer, to trommiser - nesten som Robyn, bare ikke like knivskarpt.
Det kan bli litt tregt og grumsete, Margaret kan vokalt havne litt ute på vidvanke. Men når det er virkelig bra er det også virkelig bra, når hun utstråler den karakteristiske dovne innlevelsen. Da er Margaret den sceneartisten, den popdivaen og den dansedronningen vi vet hun kan være. Ikke Norges Robyn, men Margaret, the one and only. Men til å få til dette på en hel opptreden er hun fortsatt for urutinert som sceneartist, åtte år etter gjennombruddet. Vi har sagt det før og vi sier det igjen: Ut å spæll, Margaret!
