Heldige er de som har barn i rett alder. Vi andre må kidnappe en gutt eller ei jente, eller pønske ut en annen unnskylding for å oppsøke hovedscenen på Trøndelag Teater i månedene før jul.

For dette er moro.

Instruktør Ivar Tindberg & co. har ikke funnet opp hjulet på ny, det er ingen grunn til å oppsøke «Karlsson på taket» om en er ute etter en oppdatering av de siste nyvinninger innen scenekunst.

Den første boka om Karlsson på taket kom i 1955, og uskyldens 50-tall er ramme også for denne oppsetningen. Scenografien, teknologien og hele auraen rundt – med unntak av et par lekne detaljer kunne dette vært oppført på samme vis for 50–60 år siden.

Men hva kan gå galt, om en tar utgangspunkt i en genial karakter og en knakende god historie og formidler den med energi, entusiasme og godt håndverk?

De fleste av Astrid Lindgrens bøker foregår på landet, men her ser en for seg en mursteinsleiegård i det sentrale Stockholm – og dagliglivet til en alenemamma med tre barn. Mammaen er fint og nyansert formidlet av Ingrid Bergstrøm, med finstemte virkemidler antydes et sosialt liv utenfor hjemmets lune rede.

Minstemann, Lillebror, er mye alene, og ønsker seg intenst en lekekamerat, en hund. I stedet kommer akkurat passe tjukke Karlsson deisende inn soveromsvinduet – og snur opp ned på tilværelsen til Lillebror og familien.

Karlsson på taket er en av de morsomste, men også mest usympatiske figurene i barnelitteraturen. Han er selvopptatt og egenrådig, og kan være vanskelig å like. Marianne Meløy har med seg alt det usympatiske i rollefiguren, men Meløys Karlsson vinner publikum på sjarmen, energien og alskens farkete påfunn. Karlsson hater dumme regler og vil at alt skal være moro. Godt oppdratte Lillebror dras lettere motvillig inn i Karlssons opprør mot sosiale konvensjoner og moralske regler. Olve Løseths Lillebror får flott frem spennet mellom eventyrlysten og lojaliteten.

Karlsson avslører fort seg selv, han er ikke et varig alternativ til mammas omsorgsfulle regime. Men han får ting til å skje. Spesielt når den onde husmorvikaren kommer inn i bildet, hun som frister med rosin- og kjøttboller – men krever hundre prosent lydighet. Karl Vidar Lende låner ganske mye fra Robin Williams' «Mrs Doubtfire», uten at det tar særlig mye av glansen fra stykkets energiske og humoristiske høydepunkt. Det er bare å glede seg!

Karlsson flyr med hjelp av propell og godt synlige strenger. Dette er ikke «state of the art», teknologisk. Trøndelag Teater har gått etter en klassisk Karlsson, med undringen og eventyrlysten i fokus.

Jeg tror ikke mange blir skuffet over dette valget. For dette er moro.