I den pågående resirkuleringen av eldre norsk barnekultur til familiefilm på kino, er det godt å se at «Dyrene i Hakkebakkeskogen» serveres i en mer vellykket utgave enn kinoaktuelle «Snekker Andersen og Julenissen».
Thorbjørn Egners skuespill, som egentlig het «Klatremus og de andre dyrene i Hakkebakkeskogen», stammer i likhet med Alf Prøysens julefortelling fra 50-tallets Norge. «Dyrene i Hakkebakkeskogen» kan også sees som en hyllest til sosialdemokratiske verdier. I motsetning til den nye Prøysen-filmatiseringen, har ikke Rasmus A. Sivertsen prøvd å sprite opp historien.
I stedet har landets ledende animasjonsfilmskaper, i hans syvende helaftens norske animasjonsfilm på ni år, gjort gjenkjennelseseffekten i det forslitte skuespillet til en styrke. Mange av replikkene faller omtrent slik de har gjort i skoleutgaver og på barneteater i over 60 år.
Filmen er laget med stop-motion-animasjon, det vil si med dukker i stedet for på data. Det gir et analogt, gammeldags preg, som kler historien. Fargebruk og landskap kan riktig nok tyde på at Hakkebakkeskogen har fått varmere klima siden 50-tallet. Animasjon og dyrespill er ikke helt i klasse med Wes Andersons «Den fantastiske Mikkel Rev» (2009), etter Roald Dahl, men det vises og høres at Sivertsen & co. har lekt seg med Egners tekst og ikke minst musikken til Egner og Christian Hartmann.
Et par gode grep er avgjørende for at «Dyrene i Hakkebakkeskogen» framstår som slitesterk familieklassiker. Mest modernisert er musikken. Tekstene og melodiene er de samme, men i arrangementene til Katzenjammer har de fått frisk, kledelig folkrockoppdatering.
Et særdeles velvalgt knippe skuespillere gir frodig liv til figurene. Stig Henrik Hoff som Mikkel Rev er nesten på nivå med George Clooney i Wes Andersons revefilm. Det mest moderne ved tolkningen av skuespillet, er at Mikkel Rev alt fra start er den stiligste typen i skogen.
Wenche Myhre, Egil Hegerberg og Steinar Sagen bidrar også til at filmen leker fint i detaljene. Det samme gjelder også animasjonen, hvor små visuelle sidespor, fra fugler og mus til ekorn, gir fabelfryd over en filmfortelling bedre i det små enn i det store. «Dyrene i Hakkebakkeskogen» gir solid filmliv til en norsk barneklassiker. At den sannsynligvis vil få flere barn til å ønske å være Mikkel Rev enn Klatremus, er kanskje et tegn i tiden.
Les også anmeldelsen «Snøfall» ligner en ny juleklassiker»
Filmen har premiere på kino 1.juledag.
Anmeldt av TERJE EIDSVÅG