Dette albumet burde egentlig vært delt opp i to ep-er. Én kalt «I fullt alvor», den andre kalt «Abels ablegøyer» eller noe lignende.
Morten Abels første soloplate på åtte år og den første med norske tekster siden 80-tallet er nemlig noe av det mest sprikende jeg kan huske å ha hørt, selv fra en artist som har favnet bredt, prøvd mye, feilet jevnlig og lyktes oftere.
Det mye omtalte samarbeidet med Odd Nordstoga, som produserer og spiller strengeinstrumenter, gir ikke ekstremt tydelige musikalske utslag i praksis, selv om særpregene smelter sammen på tittelsporet (med stort hell) og på «Flymaskinen» (ikke like vellykket). Uten å fordele skyld eller ære kan vi likevel konstatere at elektronikken og danseelementene Abel flørtet med for et drøyt tiår siden, er erstattet av en mer rustikk og organisk traustesse – som kanskje kler artistens alder vel så godt som det kler artisten selv. Aldri har han hørtes mindre krampaktig ut, samtidig låter Abel som han for første gang har meldt seg ut av popracet - og det er synd.
For det er blitt litt for avslappet og jovialt for min smak. For selv om Morten Abel sjelden eller aldri har klart å stå imot gjøgler-trangen, noe som har gitt seg utslag i én eller to merkverdigheter på hver plate, inneholder «I fullt alvor» en oppsiktsvekkende snodig blanding av fint og fælt.
Singelen og «høh-høh»-frekkisen «Annabelle» har pute-tekst, og den er ikke alene om dét. Overgangen til norsk understreker at Abel ikke har sin styrke i ordene, og musikalske sketsjer og revyinnslag som «Sånn danse fa'», «Nancy og du» (med et valseparti så fjollete at jeg rødmer bare ved å skrive om det) og cabaret-teatralske «Flymaskinen» er øyeblikk som gjør at du blir sittende og klø deg i hodet og tenke «hva i alle dager skjedde nå?»
Samtidig har han fortsatt evnen til å lage sanger som kan virke unnselige, men som vokser og eter seg innpå deg. Denne gangen lykkes han klart best i det rolige leiet. «Merkelige Louise» tar stemningen kledelig ned etter en litt manisk åpning på plata, «Voldsomt uver» er en tradisjonell men flott kjærlighetsballade, mens tittelsporet er en sirlig elegant poplåt med ekko fra 80-tallet.
Ikke minst toner plata ut med tre av sine beste låter. Først nostalgiske «Nasjonalen», der salmeaktige vers glaseres i et klassisk Abel-melodisk refreng, deretter de to soulballadene «Alle disse dagane» og «Dans med meg» – begge løftet opp over skydekket av David Wallumrøds eminente, sugende orgelspill.
I sistnevnte låt tar Abel attpåtil på seg en Elvis Costello-aktig sakte-vibrato, en stilsikker referanse som likevel vitner om at den gamle spradebassen har gitt seg hen til den trygge voksenpopen. Det kan jeg for så vidt leve med, så lenge jeg slipper å høre mer fra revyartisten som har sneket seg med på litt for store deler av denne plata.
Høydepunkt: «I fullt alvor»
