- Det er ikke noe forskjell på meg og en hvilken som helst amerikansk produsent. Vi har sannsynligvis hørt på mye av den samme urbane musikk siden 80-tallet. Det er ikke så rart at jeg klarer å hevde meg. Jeg har jobbet like hardt som de andre.

Året er 2007 og Mikkel Storleer Eriksen i Stargate forklarer meg hvordan en hvit nordmann fra Trondheim kan gjøre seg gjeldende i verdenes tøffeste marked for (svart) urban musikk. Et noe provinsielt «lua i hånda»-aktig spørsmål fikk et veldig enkelt svar. «De andre» som får det til er ikke annerledes enn deg og meg. De har bare jobba ekstra mye for det – og hatt trua.

For tiden ser vi en stadig voksende flora av kunstnere og grundere som tenker likedan. Og får betalt for det. I tillegg til at produsentene blir stadig bedre (som yngstedattera så logisk resonerte etter at jeg hadde forklart om evolusjonen fra ape til menneske, at det har skjedd gjennom tusener av generasjoner: - Da er du litt mer ape enn meg, da pappa), så har også den teknologiske utviklingen gjort det meste av produksjon mye billigere og alt av distribusjon VELDIG MYE billigere.

Det er et perfekt opplegg for våre beste menn og kvinner.

Jeg vokste opp i byen der det er langt igjæn til Royal Albert Hall. Der var det høytid hvis byen ble nevnt på Dagsrevyen, nærmest uansett hva det handlet om. «No e Namsos på TV-en!!» I kjellerstueatmosfæren der jeg hadde min ungdom, dyrket vi mytene om rockebandene vi så opp til. Vi dannet band selv, men Royal Albert Hall, Billboard og MTV var oseaner unna – både bokstavelig og i overført betydning. Fenka på Levanger var det store målet. Vi så videoer fra et solfyllt Los Angeles der Guns n' Roses herjet rundt. Vi spilte låtene deres, men det slo oss ikke at vi skulle til USA for å bli verdens største band. Eller at vi kunne bli det fra vår base i allaktivitetshuset i Vika i Namsos. Veien fra demokassetten vi kopierte opp, til Geffens millioner av Guns n’ Roses-cd-er og musikkvideoer framsto som så lang og uframkommelig at vi ikke engang gadd å drømme om det. I stedet drømte vi oss til en by lenger sør, der det fantes et utested som het Cafe 3b, der de visstnok satt, heltene våre i bandene Motorpsycho og Israelvis, og drakk øl ved et bord. Diskuterte musikk – tenkte store tanker.

Vi kom oss etter hvert til 3B. Men USA var aldri et samtaleemne. Det var bare A-ha som hadde greid det – og deres karriere ble dekket av norske medier som var det et under vi var vitne til. Bobbysocks seier i Grand Prix ble av meg (10 år) oppfattet som like sensasjonelt som en månelanding.

For litt over ett år siden ble popmusikerne Nico og Vinz intervjuet på Senkveld på TV2. Da het de ennå Envy og skulle prøve seg på verden. Programlederne stilte spørsmål om det har vært en ekstra lang reise fra å være innvandrergutter i Holmlia og på Lambertseter og fram til karriere i USA. Duoen skjønte ikke spørsmålet.

- Rart? Nei. Kompisene våre som satset på fotball spiller på Vålerenga. At vi som satser så mye på musikk, får det til, skal bare mangle. Å lykkes som innvandrergutt er ikke noe spesielt.

- Who’s gonna stop me on the way to succes? Synger Nico og Vinz i en av sine største hits. Det er en innstilling befriende langt unna «langt igjæn».

Da jeg sist uke var på Midtnorsk Filmmarked under Kosmorama filmfestival møtte jeg igjen den samme «stargateske» selvtilliten. Festivalen hadde invitert produksjonsmiljøet i Trondheim til å presentere planene framover. Der Trondheim før har vært karakterisert som en «hvit flekk» på kartet og produksjonene har vært i overkant smålåtne, boblet det nå av ambisjon og gjennomslagskraft.

Spætt Filmproduksjon var en av bedriftene som presenterte seg. Med kledelig selvtillits-æ i navnet og med blikket rettet mot verden viste de salen klipp fra dokumentarfilmen «Blue Code of Silence». Filmselskapet er rett og slett i gang med å lage dokumentarfilm om en av USAs mest berømte politi-tystere. Han avslørte et pillråttent New York-politi på 70-tallet og 50 av hans kolleger ble straffet etter avsløringene. Du har trua på deg selv når du reiser over til NY for å lage en slik film. Spætt har baller, for å si det sånn…

Det samme kan sies om Tom Stræte Lagergren (nok en selvtillits-æ?) – NTNU-studenten som på rekordtid har fått en rakettkarriere i USA under artistnavnet Matoma. Hans miks av låta «Old Thing Back» av Notorious B.I.G. var klodens mest delte låt for et par uker siden. Adresseavisen fikk en prat med ham mellom konserter i utsolgte lokaler i USA.

– Pågangsmot, tilfeldigheter og flaks de siste fem årene har satt meg i en posisjon der jeg får leve av det jeg elsker. Mange bruker flere år på å komme seg dit jeg har brukt seks måneder på å nå. Det er helt fantastisk, sa Lagergren til avisen.

Mens musikk dels og strømmes i et mer og mer tilgjengelig format, er artistene fremdeles avhengige å fungere «i virkeligheten» som liveartister. Her er det krav til oppmøte og gammeldags turnejobbing. Deling og strømming er suverent for utbredelse, men kaster ikke så mye av seg ennå. Den nye bredbåndsverdenen har en «biologisk tvilling» der noen av de geografiske rammene fortsatt gjelder.

Disse rammene er helt fraværende i mobilspillenes økosystem – App Store og Google Play. Mulighetene er enorme for de prosentvis få som lykkes. Også der har miljøer i Trondheim vist seg konkurransedyktige på verdensbasis. NTNU-studentene Nicolaj Broby Petersen (24), Erlend Børslid Haugsdal (25) og Martin Nybø Vagstad (25) laget mobilspillet «Fun Run» i 2011. I 2013 hadde selskapet deres et årsresultat på 16,5 millioner kroner etter over 40 millioner nedlastinger. 40 millioner er det offisielle salgstallet til tidenes mest solgte album: «Thriller» av Michael Jackson.

NTNU som institusjon har vist seg som en knallsterk produsent av kreative verdensenere. Matoma er siste skudd på stammen der «Moseran», Highasakite, Ståle Kleiberg og Dirtybit, skaperne av «Fun Run», allerede er kraftige greiner av internasjonal suksess. Er du god nok, så legger verden merke til deg, kan det se ut som. Ideer, forskning og kunst sprer seg motstandsløst på bredbåndsvinger over planeten. Highasakite, som jeg kjenner litt til, reiser verden rundt med den samme selvfølgelige innstillingen som de reiser rundt i Norge. Så klart de er bra nok. De vet det fordi musikken deres er der ute og blir sammenlignet med alle – på strømmetjenester på nisjeblogger og nettradioer uten geografiske begrensninger.

For om mulighetene er uendelige er konkurransen det samme. Det hjelper ikke å være beste bandet i byen. I kretsløpene der musikk konsumeres blir du sammenlignet med det beste nye og alt det beste fra før i tida. «Average is over», sies det – og gir enerne den rette matchingen på vei mot toppen. Å bo i Namsos er ikke lenger en unnskyldning for ikke å nå verdenstoppen. Det gjør noe med innstilningen.

Det er bare kvaliteten på det du lager og din egen teft for hva verden vil ha som står mellom deg og verdenssuksess. Det er klart dette er stimulerende for enere i alle verdenshjørner. Den store fordelen en metropol har framfor regionbyen Trondheim er selvsagt mengden potensielle enere - og den synergien disse kan ha på hverandre.

Når den geografiske ulempen er borte markerer Midt-Norge seg i verden. Det er et vakkert syn.

Den store baksiden av medaljen er vår egen evne til å leve med at vi har alle muligheter til å lykkes, men ikke får det til likevel.

Ingen huller å gjemme seg i. Børsten kommer. Børsten kommer. Hjelp!