Christian Anker Bachke og Victoria Bachke ble utsatt for rykter og bakvaskelser da de gikk i forhandlinger med de tyske okkupantene i 1940. Ekteparet som eide Ringve, gjorde alt de kunne for at eiendommen ikke skulle bli ødelagt.
Påkjenningen var så stor at Victoria Bachke karakteriserte det som skjedde som ondskap, sjalusi og idioti.
Peter Andreas Kjeldsberg, tidligere direktør på Ringve Musikkmuseum, forteller historien for første gang i den nye boka «Historien om Ringve Museum». Han har gått gjennom et stort antall brev og dokumenter og har blant annet funnet nye opplysninger om krigen.
Brannen på Ringve i fjor førte til at deler av museet fortsatt er stengt. Likevel har de fått flere besøkende.
Én fjær ble fem høns
- Helt opp til våre dager er det i enkelte kretser blitt snakket om ekteparet Bachkes holdning til tyskerne under andre verdenskrig. Men historiene som verserte var voldsomt overdrevet. Det ble i sin tid sagt at Victoria Bachke danset på bordet for tyske offiserer. Det var én fjær som ble til fem høns, sier Peter Andreas Kjeldsberg, som selv arbeidet sammen med Victoria Bachke da han hadde sin første sommerjobb på Ringve som 17-åring.
Victoria Bachke, som drev Ringve Museum fra det ble opprettet i 1952 til hun døde i 1963, samlet dokumenter i et eget rom i boligen på Ringve. På omslaget av én mappe har hun skrevet «De fordømte krigsårene 1940-1945 med kamp, sladder, ondskap, jalousie og idioti».
Trøndersk festkultur for 250 år siden er tema for museets siste utstilling.
Okkupasjonen ga penger til museum
Kjeldsberg forteller i boka også at grunnkapitalen for museene på Ringve var penger fra en ekspropriasjon tyskerne foretok. De trengte større landområder rundt Lade flyplass og tok arealer fra Ringve gård.
Kompensasjonen var solid. Via norske myndigheter betalte tyskerne 50 000 kroner, et beløp som tilsvarer rundt én million kroner i dag. Pengene gikk ikke i ekteparet Bachkes egen lomme. Christian Anker Bachke overførte tidlig i 1943 hele Ringve-eiendommen til det norske folk, ved at Ringve historiske Museum ble stående som eier.
Men pengene for ekspropriasjonen kom godt med. Pengene som var grunnlaget for at museet etter hvert kunne komme i gang, var et resultat av den tyske okkupasjonen.
Da det brant på Ringve i august 2015, ble det kalt en kulturhistorisk katastrofe.
En voldsom donasjon
- Christian Anker Bachke ga Trondheim en voldsom donasjon, og det var en besettelse for ham å bevare museet. Derfor måtte han forhandle med tyskerne, som ellers ville ha ødelagt stedet. Tyskerne ville først bruke bygningene som kaserne for soldatene, men ekteparet Bachke klarte å overbevise dem om at stedet var verdt å ta vare på, forteller Kjeldsberg.
Når tyskerne fikk vite om Lades betydning for gammel norsk historie og gårdens fortid, utbrøt en av dem at stedet måtte regnes som en nasjonalhelligdom.
Tyske offiserer brukte gården under krigen, men tok godt vare på bygningene. Ekteparet Bachke understreket at de kun behandlet tyskerne med vanlig høflighet. De hørte heller ikke på tyskernes oppfordringer om å melde seg inn i Nasjonal Samling.
Kong Haakon på besøk
- Førte deres forhold til tyskerne til problemer under etableringen av museet etter krigen?
- Jeg har ikke funnet noe som tyder på det i materialet jeg har gjennomgått. Det hjalp også at kong Haakon kom på besøk til Ringve i 1952, kort tid før museet ble åpnet.
Christian Anker Bachke døde i 1946, og det ble Victoria Bachke som sto for innsamlingen av musikkinstrumenter fra hele verden. Hennes ektemann var mer opptatt av Ringve som Tordenskjolds barndomshjem og tilknytningen til ladejarlene. Hans enke konsentrerte seg om musikken.
- Hun ville at museet skulle være en forestilling og så gjerne at publikum satte seg i stolene og spilte på instrumentene som var utstilt. Det er en voldsom kontrast mellom hennes holdning og museet i dag. Nå blir instrumentene behandlet med hvite hansker, sier Kjeldsberg.
På museum i femti år
Han ble så fascinert av museet allerede da han hadde sommerjobb der i 1963, at han la opp studiene sine med tanke på å arbeide der. Blant annet studerte han på Musikmuseum i Nürnberg. I 1972 var han tilbake og bygget opp basisutstillingen sammen med Ruth Wærdahl, som senere ble gift med Rolv Wesenlund.
Kjeldsberg var konservator på museet fra 1978 til 1997, da han ble direktør. Han satt i den stillingen til utgangen av 2013 og kunne da se tilbake på et over femti år langt arbeid ved museet. Men han ga seg ikke med det. De siste par årene har han gått gjennom arkiver, brev og dokumenter, et arbeid som nå har resultert i boka der Kjeldsberg forteller hele museets historie fram til i dag.