Etter siste setning i «Min Kamp 6» i 2011, med ladet punktum for romanforfatteren Karl Ove Knausgård, var essaysamlingen «Sjelens Amerika»(2013) et logisk steg videre i forfatterskapet. Det kan tilsynelatende «Om Høsten» virke som også, på omslaget presentert som: «Første bind av fire i en personlig encyklopedi om den nære virkelighet, skrevet av en far til hans ufødte barn».

I et av de norske forfatterskapene med vakrest bøker, som fysiske gjenstander, er «Om Høsten» sannsynligvis den fineste. Tekstene står til bilder av Vanessa Baird. Omslag, trykk, papir og innbinding gjør «Om Høsten» til et prakteksemplar av en bok, i det ytre.

Den består av tre brev til en ufødt datter og 60 små tekster, om gjenstander og begrep, 20 for hver av de tre høstmånedene. De tre brevene fortoner seg som en blanding av refleksjoner og dagboksnotater til og rundt barnet som er på vei, tidvis beslektet med sangene musikere gjerne skriver når et nytt barn setter sitt preg på låtskriveriet.

Hovedsaken og mest interessant i boka er de knausgårdske leksikalske tekstene hvor en usannsynlig blanding av tema, fra Plastposer og Piss, via Krig og Kjønnslepper til Ensomhet og Oppkast skildres over to-tre sider. En samling små essay, hvor tilnærmingen varierer fra det poetiske og fabulerende til det svært prosaiske.

På papiret kan samlingen med fortettet kortprosa virke så langt det er mulig å komme fra voluminøse «Min Kamp», men i innhold og form, fortoner flere av tekstene seg som en slags forlengelse av scener og tråder fra Knausgårds gigantverk.

Særlig tekstene som berører Knausgårds forhold til faren og assosiasjoner til oppveksten framstår som fine og interessante ekko av «Min Kamp». Som «Gummistøvler» eller «Ensomhet» som på vidt forskjellig vis virker som tekster som faktisk kunne vært en del av hans mest berømte bøker.

De beste tekstene, hvorav flere er under kapittelet oktober, viser at Knausgård ikke trenger 4–500 sider for å begå særpreget, personlig og dirrende litteratur. Han kan være mesterlig på 2–3 sider også. De beste tekstene gjør at boka tidvis er like fin inni som utenpå.

Likevel blir «Om Høsten» en ujevn blanding av gull og gråstein, med litt for mange tekster som fortoner seg som skriveøvelser. «Piss», «Oppkast» og «Kjønnslepper» er spesielle som velkomstessay til et ufødt barn, hvorav den siste muligens vil bli omdiskutert, men isolert sett er av de dristigste og mest interessant tekstene i boka.

«Spedbarn» og «Biler» er konsentrert Knausgård på det fineste. En av kvalitetene ved «Om Høsten», og typisk for Knausgårds forfatterskap, er kombinasjonen av ømhet for det nærmeste med hensynsløs tilnærming til litteratur. Her er han både sitt beste og mer ordinære.