«Final Fantasy XIII», som kom i 2009, skuffet mange Final Fantasy-fans. Spillet var lineært til det kjedsommelige og brukte i overkant av tolv timer på opplæringsdelen. Sant og si var ikke spillet særlig mye bedre i innspurten heller. Grafisk sett imponerte det stort, men mange av oss som har et nært forhold til serien fra «gamle dager» følte oss litt... lurt. «Final Fantasy XIII-2» som tok historien videre var langt bedre, men likevel milevis unna mesterverk som «Final Fantasy VI» og «Final Fantasy XI».

«Lightening Returns» gjør skaden nesten bra igjen – men bare nesten. Her faller nemlig det meste på plass. Kampsystemet er det beste av de tre, uten sammenligning. Grafisk sett er det litt over hele fjøla, men faller likevel på rett side av «godkjent». Det beste med spillet er det faktum at du her styrer kun Lightening og ingen andre. Dette gjør at Square Enix har kunnet ta sjanser med det fra før av komplekse (og ofte uforståelige) kampsystemet og har gjort det både spennende og intuitivt. Lightening skifter kostymer basert på hvilke paradigmer hun bruker. Disse kan tweakes av hjertens lyst, og eksperimentering har ofte en overraskende effekt.

Historien derimot er et kvasi-filosofisk vissvass av klasse. Ligthening er nemlig på oppdrag fra Gud (hvilken gud det dreier seg om er ikke så lett å si, men altså... Gud). Dette fikk meg gang på gang til å trekke på smilebåndet, for selv om likhetene med John Landis' klassiske film «The Blues Brothers» fra 1980 sannsynligvis er utilsiktet, så var de absolutt å finne. Forskjellen ligger i at der filmen rett og slett var ment å være morsom, er «Lightening Returns» ikke morsom i det hele tatt – bare oppstyltet.

«Lightening Returns» er sannsynligvis det siste «Final Fantasy» for PS3. «Final Fantasy XV» ligger an til å snu det hele på hodet nok en gang. Men uansett hva den harde kjerne av fansen måtte mene, «Final Fantasy»-serien er Square Enixs moderskip og største inntektskilde på global basis. Vi er garantert ikke på oppløpsiden riktig ennå – den moderate skuffelsen til de tre spillene med XIII i tittelen til tross.