Over 180 000 nordmenn lot seg lokke til kino i 2014, til «Guardians Of The Galaxy». Filmen var en av de friskeste og mest overraskende megasuksessene av nyere tids Marvel-filmer. I persongalleri, humor og historie tok den det meste «lenger ut» enn Marvel-filmer flest. I tillegg spilte den utspekulert godt på softrock fra 70- og 80-tallet.
Oppfølgeren heter – ikke overraskende – «Guardians Of The Galaxy Vol. 2». Den har selvfølgelig en ny kassett med kul musikk fra Jorden fra 60-80-tallet som smittende lydkilde. Til handlingen, som foregår på flere planeter 34 år etter en skjebnesvanger åpningsscene i Missouri i 1980.
Les vår anmeldelse av den første «Guardians Of The Galaxy»
Uten overraskelsesmomentet fra sist, men med mye av den samme humoren og musikaliteten, er «Vol. 2» en solid og underholdende oppfølger. Den er ikke mer enn det, men fin bruk av typene fra sist og et par nye, det vil si gamle ansikt som bonus. Resultatet er popkornfilm som innfrir, uten å overgå forgjengeren. Filmens viktigste oppgave er å være god nok til å gi appetitt til fortsettelse, noe den godt på vei klarer.
Humoren og snerten i typegalleri og mellom skuespillerne underholder og imponerer mye mer enn actionscenene. Musikkbruk og drama, om en sønn som finner sin ukjente far og to søstre som hater hverandre, bygger opp mot et klimaks mer jordnært enn figurene og historien kan gi inntrykk av.
Blant grunnene til at det er mye å like og bli underholdt av hos «Guardians Of The Galaxy» også denne gang, er at det bak teknologi, stjernekrig og action serveres en historie som dypest sett handler om at vennskap og kjærlighet er mer å trakte etter enn makt og evig liv. Filmen blir hakket mer sentimental enn bare godt er mot slutten, men når «Father and Son» av Cat Stevens ruller i gang, vil nok mange bli blanke i øynene.
Sylvester Stallone, David Hasselhoff og Kurt Russell bidrar til å styrke retroleken. Russell som hersker på planeten Ego, som ser ut til å være inspirert av plateomslagene til progbandet Yes. På musikksiden pryder ELO, Fleetwood Mac og altså Cat Stevens sentrale scener. Filmens signatursang er Looking Glass' slager «Brandy» fra 1972, i filmen kåret av Russell til tidenes mest perfekte popsang fra Jorden. Den vil i hvert fall få nytt liv nå.
Bradley Cooper som Rocket og Dave Bautista som Drax gjør at humoren lever omtrent like godt som i forrige film, selv om de prøver litt hardere nå. Det er nesten vanskelig å tro at det kan være Vin Diesel som gir stemme til Baby Groot. Den nye lille stokken er et varmt og fint element i filmen som gjør at det neppe blir det samme å se «Knerten» etterpå.
Anmeldt av TERJE EIDSVÅG