Nå er han aktuell med boka «Slaget om Hegra festning 1940» hvor han beskriver både hendelsene før, under og etter kampene som utspilte seg mellom 13. april og 5. mai 1940.
– Det er et av viktigste slagene mellom den tyske angriperen og norske styrker i Trøndelag i 1940. Når en driver med historieskriving har alle et ønske om finne noe nytt, en ny vinkel på fortellingen eller ny viten. Og mange ønsker å rive ned vedtatte sannheter. Noen har mente at kampene på Hegra bare var et lite sideshow, uten strategisk betydning. Det er for så vidt korrekt. Men en må også spørre seg, var det sånn aktørene så det der og da? sier Lindgjerdet, som har hatt god bruk for referanser som «Beleiringen av Hegra festning» (1946) og Karl H. Brox' «Kampen om Hegra, festningen tyskerne ikke greide å ta» (1988).
Under major Hans Reidar Holtermans ledelse holdt 200 norske soldater ut tyskernes beleiring rundt Ingstadkleiva fort som opprinnelig ble bygd for å stå imot svenskene etter unionsoppløsningen. Spørsmålet om hvor mange tyskere som ble drept i kampene, er fortsatt uklart. Anslagene har variert fra alt fra tre soldater til flere hundre. Lindgjerdet mener det riktige tallet godt kan ligge rundt 20 tyske soldater, uten at han vil gi noen garantier
– Det er bevis for tre stykker, men det er usikkerhet om hvordan tyskerne rapporterte sine falne, sier Lindgjerdet, som har skrevet flere bøker og artikler om krigshandlinger under andre verdenskrig.
Livslang lidenskap
Krighistorieinteressen har vært der helt siden han som sjuåring kom over tegneserier som «På vingene» og «Kamp»-serien, spunnet rundt historiske hendelser. Tegneserieheftet om slaget om Storbritannia gjorde også inntrykk på unggutten. Da han ble stor nok til å dra på bytur på egen hånd dro han og kompisene på antikvariater og handlet krigsbøker om andre verdenskrig. I niendeklassen leverte han inn en håndskrevet arbeidsbok på 400 sider om andre verdenskrig, skrevet og illustrert for hånd med kart og tegninger.
– Det er en lidenskap, sier 43-åringen, og medgir at det går mye tid til dypdykk i andre verdenskrig.
– Hva sier kona til det?
– Så lenge pengene tikker inn, er det greit, sier Lindgjerdet med et smil, og utdyper:
– Hun ser jo også hvor viktig dette er for meg, og alle vil at den man bor sammen med trives. Selvfølgelig er det hele tiden noe som henger over en, og som kan overdrives. Men så lenge det ikke går utover tiden jeg bruker med familien så går det bra. For meg er dette et alternativ til å sitte med beina på bordet og se på tv, som kanskje andre gjør i samme tidsrom.
Lavstatus
Etter mange år i ulike arkivarstillinger, hvor han ikke fikk brukt krigshistorikeren i seg, fikk han i fjor sommer jobb som sivilt ansatt på Forsvarets museum, Rustkammeret, i Trondheim. Nå kan han fordype seg i militær historie i arbeidstiden, og er lykkelig over å ha fått hobbyen som jobb. Men på universitetet ble han tidlig advart mot å dyrke krigshistorien.
– Militærhistorie har lav status i sivil akademia, og det er få stillingsressurser på universitetene knyttet til dette. Det er sild og potet som gjelder, illustrerer Lindgjerdet.
– Fra 60-tallet ble sosialhistorie med strukturelle tilnærminger fremtredende, og da skulle historien helst handle om vanlige folk og hverdagslige ting. Det er på en måte veldig forståelig. For frem til da hadde historiebøkene vært sterkt preget av konger og kriger og slike ting. Men jeg synes pendelen har svinget litt vel langt til den andre siden igjen, sier Lindgjerdet.
Hos bokhandlerne derimot, tar krigshistorien stor plass i bokhyllene. Lindgjerdet utgir boken som en del av serien «Militære operasjoner» på Ares forlag som ble startet i 2008.
– Forlaget har truffet noe det er savn etter. Hele det litterære feltet er overlatt til glade amatører, journalister, lokalhistorikere og tidligere offiserer. Det er kanskje bare to-tre profesjonelle forskere som skriver om krigshistorie, og de skriver lite om selve krigshandlingene og bakgrunnen for dem. De setter søkelyset på andre viktige aspekter ved krigen, men det etterlater også et stort gap, mener han.
Den kalde krigen
Hovedfagsoppgaven hans handlet om fremstillingen av den kalde krigen i norske lærebøker. Han sammenlignet fremstillingene med internasjonal forskning på feltet.
– Hva fant du da?
– Jeg begynte på oppgaven med et åpent sinn. Men det mest påtagelige var den politiske tilknytningen til lærebokforfatterne fra 70-tallet og fremover. Alle de jeg fikk kontakt med, som var fortsatt var i live, oppga at de stemte – eller var med i – Sosialistisk folkeparti (forgjengeren til Sosialistisk venstreparti, red.anm.) og var medlemmer av Nei til atomvåpen. Det ga ikke den helt store skjevheten som en kanskje skulle tro, men allikevel sperret det for visse tilnærminger, mener Lindgjerdet.
Nå forbereder han og kollegaen en temporærutstilling om Tordenskjold til sesongåpningen av museet 2. mai. Det skal handle om mannen og mytene ut fra et militærhistorisk perspektiv.
– Vi ser på hvordan han var som offiser og leder sett med moderne briller, sier Lindgjerdet.
I tillegg jobber de med en permanent utstilling om det 2. trondhjemske regiment som ifølge Lindgjerdet var en av de beste formasjonene Norge hadde tidlig på 1700-tallet. De trønderske mannskapene var blant annet med på beleiringene av Stralsund, ved østersjøkysten i dagens Tyskland.
