– Her oppheves opplevelsen av det å være innenfor og utenfor, sier Siv Limstrand når vi møter henne i Vår Frue kirke.
Kirkerommet er fullt av folk. Barnehagebarn som har vært på gudstjeneste rusler rundt, sammen med rusavhengige og bostedsløse som søker seg til kirken som er åpen hver dag hele året.
Limstrand er gateprest i Kirkens Bymisjon og er sterkt involvert i aktiviteten i Vår Frue kirke. Hun var med på salmesangmaratonen som trakk 17000 publikummere til kirken og holder ofte gudstjenester der. Hele tiden møter hun folk som har havnet på utsiden av det etablerte samfunnet.
Nå ved juletider er aktiviteten i kirken ekstra høy. Det har vært julekonserter med Trondheim Symfoniorkester og flere andre. Det har vært tilstelninger i forbindelse med innsamlingsaksjonen «Gled en som gruer seg til jul», og på selveste julaften er det klart for det tradisjonsrike julegjestebudet, der alle er velkomne.
Gledelig giverglede
– Hvem som helst som ønsker å feire jul sammen med andre, kan komme. Først holder biskop Tor Singsaas julegudstjeneste. Han er sterk og klar i sin støtte til bymisjonens arbeid. Deretter synger Tore Johansen jula inn, som han har gjort i mange år. Etterpå blir det gjestebud med julemat, gaver, juletregang og Betty Stjernen. Det var Adresseavisen som for ti års tid siden utfordret oss til å lage dette gjestebudet for byens befolkning, og siden er det blitt en tradisjon der vi opplever et sterkt fellesskap mellom mange ulike mennesker. Noen kommer fordi de er blitt alene, andre kommer fordi de vil oppleve en annerledes jul. Mange bostedsløse kommer, og innvandrere fra en rekke land, sier Limstrand.
Hennes far deltok på julegjestebudet for første gang i fjor.
– Han har alltid vært en julens mann. Men etter å ha vært i Vår Frue, sa han at det var som å feire jul for første gang. For noen dager siden møtte jeg ei jente fra rusmiljøet som spurte hvordan det går med faren min. De to hadde hatt det så hyggelig sammen på julaften i fjor, fortalte hun.
Fattigdom hele året
Tidligere denne uka skrev Limstrand i spalten «Signert» i Adresseavisen at hun hver dag gleder seg over givergleden hun opplever nå ved juletider. Fra tidlig på høsten får Kirkens Bymisjon telefoner fra personer og bedrifter som vil bidra. Adresseavisens juleinnsamling får inn med et millionbeløp som blir fordelt i samarbeid med bymisjonen.
– En slik giverglede er fantastisk. Pengene som kommer inn, er en god hjelp for noen av dem som har det vanskelig i jula. For ulikhetene, forskjellen på dem som har og ikke har, blir ekstra synlige under en slik høytid. Men vi må ikke glemme at fattigdommen er et problem året rundt. Når det gjelder juleinnsamlingen, er det mange som får nei på søknaden i år. Det er ikke nok penger til alle, og mange blir skuffet. Hva svarer jeg ei firebarnsmor som trenger penger til medisiner og mat, sier Limstrand.
Hun mener fattigdommen, den relative fattigdommen i rike Norge, er et problem politikerne har forsømt. Det gjør vondt for barn å oppleve at familien ikke har råd til å la dem delta på de samme aktivitetene som andre.
Et kaldere samfunn
– To byer på Sørlandet har innført forbud mot tigging. Er vi i ferd med å få et kaldere, mindre tolerant samfunn?
–Ja, hvis vi tror at vi kan forby oss ut av fattigdom fordi det er ubehagelig å bli konfrontert med den fattiges ansikt og kropp, da er samfunnet blitt kaldere og mindre humant. Vi er alle avhengige; vi kommer til verden uten noen ting som helst, totalt overgitt menneskene rundt oss. Og de fleste forlater denne verden slik også. I dette mellomrommet, som er livet, er vi her for å gjøre livet levelig for hverandre. Men mange anstrenger seg for at vi skal få et varmere samfunn og en vennligere by. Røde Kors og Kirkens Bymisjon åpner nå akuttovernatting for fattige tilreisende. Det må være et minstemål av det vi kan tilby for å gi verdighet til folk i nød.
Forskjellen på dem som er innenfor og utenfor har opptatt Siv Limstrand gjennom hele prestegjerningen. Denne forskjellen var en viktig årsak til at hun søkte seg til prestestudiet.
Fremmed for pietismen
Som 19-åring kom hun fra Bodø, der hun vokste opp, til Åndalsnes for å arbeide i KFUK/KFUM. På Nordvestlandet møtte hun et helt annet kristent miljø enn hun var vant til. Noen var innenfor det kristne fellesskapet, andre sto utenfor. Arven fra pietismen var ukjent for en nordlending.
Da hun bestemte seg for å studere teologi, var det fordi hun som prest kunne bidra til å fjerne slike skillelinjer og gi flere en tilhørighet til kirken.
Siv Limstrand kom til Trondheim som studentprest i 1995. Etter elleve år i den stillingen, har hun nå ni år bak seg som gateprest i Kirkens Bymisjon. Hele tiden har hun gjort seg bemerket som talsperson for svake grupper, for likestilling og for kirkens anerkjennelse av homofile.
– Du tilhører venstresiden i kirken?
–Jeg er tilhenger av en åpen og inkluderende folkekirke og mener det er viktig at kirken også har tillit til folk. Bunnlinja i det vi driver med, er at alle som er døpt, tilhører kirken. Det er dem vi skal henvende oss til. Når vi har bønn i Vår Frue kirke hver dag klokken to, er det det vi gjør. Jeg fryder meg over fellesskapet som oppstår.
Gode, åpne biskoper
– Har det kirkelige miljøet endret seg i løpet av de 20 årene du har vært her?
– Trøndelag har en tradisjon for å ha gode, åpne biskoper. Kristen Kyrre Bremer tok imot pave Johannes Paul. Finn Wagle markerte seg også som en åpen biskop. Det samme gjelder Helga Haugland Byfuglien og Tor Singsaas. Vi har også mange bevisste prester som aktivt vil holde kirkedørene åpne for folk.
– Den store oppslutningen om salmesangen på NRK viser kanskje at det finnes en åndelig lengsel blant folk, en latent religiøsitet?
– Det er ikke sikkert samfunnet vårt er så sekulært som vi tror. Dessuten tror jeg at det å møtes for å synge salmer sammen, tiltrakk mange fordi man da blir en del av et fellesskap der hver enkelt strekker seg utover seg selv. Men nordmenn er ekstremt sjenerte for å snakke om sin egen religiøsitet. Det oppfattes som veldig privat. Vi snakker åpnere om penger og sex enn om tro. Der skiller vi oss ut internasjonalt.
– Men nå under julehandelen er det likevel Mammon vi tilber?
– Det høye forbruket vårt handler nok blant annet om begjær og grådighet. Begjær og grådighet er blant de sju dødssyndene vi kjenner fra tradisjonen. De beskriver at vi er svake sjeler alle sammen, og vi har tilbøyeligheter som vi må tøyle. På den annen side opplever jeg også, særlig nå ved juletider, at mennesker viser barmhjertighet og kjærlighet og vil ha rettferdighet.