Om det nå skulle vise seg at hun tar feil, at det finnes et liv etter dette, bør sjefene for etterlivet grue seg. Da vil Unni Lindell nemlig være irritert.
- Jeg er en grunnleggende lat person, sier Lindell. Vi har litt vanskelig for å henge med på tankegangen ettersom hun vitterlig har utgitt 90 bøker de siste 30 årene, men la gå, vi nikker høflig og lar henne fortsette.
- Jeg er lat, ja – og ettersom det faktisk har vært en del å gjøre som mor og farmor og i yrkesliv, så har jeg gledet meg til virkelig å slappe av etter min død. Jeg blir veldig irritert om det er et liv etter døden, sier krimforfatteren. (Som understreker at hun har det ikke travelt med å nå denne rundingsbøyen.)
Unnis drømmepåske
Et annet utslag av latskapen er påskeferien hun nettopp har gjort unna sammen med storfamilien. På hotell ute i det vakreste påskefjellet. Resten av gjengen har vært ute, med sol, snø og ski. Hun har sittet inne og kost seg. I en sofa, under et pledd, med en bok eller to. Drømmepåske. Friluftsliv eller fysisk fostring er ikke noe for Lindell. I hvert fall ikke i vinterhalvåret. Gi henne sommervarme og en strand, så skal hun vurdere å begi seg utendørs.
For mye krim, sier du?
Da vi snakker med Unni Lindell er påska 2018 fortsatt fremtid. Vi er på krimfestival i Oslo der Unni er årets festivalforfatter. Det plasserer henne i selskap med Jo Nesbø, Karin Fossum, Gunnar Staalesen og Jørn Lier Horst. Blant de aller ypperste. Det gjør Unni Lindell stolt.
De to beste krimbøkene hittil i år er franske
En knockout av en krim
Det er ikke akkurat tilfeldig at hun er festivalforfatter. Av hennes 90 bøker, er fjorten i krimsjangeren. Det er disse som har gjort henne internasjonalt kjent. Hun er oversatt til 20 språk og har hittil solgt seks millioner bøker. Mange av dem i Norge.
Landets tredje mest selgende
- Jeg oppdaget nettopp at jeg er Norges tredje mest solgte krimforfatter, bare slått av Nesbø og Horst. Jeg trodde jeg hadde flere enn det foran meg, sier Lindell over en kopp kaffe i en ellers forlatt hotellrestaurant.
At vi sitter akkurat her, akkurat nå, er et utslag av at Lindell ikke bare er lat, men også effektiv. Hun har hus på Høvik utenfor i Oslo, og har i tillegg leleilighet i Parkveien. I de dagene hun har vært hektisk som festivalforfatter er selv ikke Parkveien nærme nok. Hun bor på et hotell som ligger midt mellom hennes eget forlag Aschehoug, og Cappelen Damm der de fleste krim-arrangementene foregår. Dermed er hun aldri mer enn 50 meter unna festivalens arrangementer. 50 meter er mer enn langt nok for Lindell.
Ny krim i høst
Krimfestivalen sammenfalt med innspurten på skrivingen av hennes 15. krimroman, «Dronen» som utgis til høsten. Det er den andre med Marian Dahle som hovedperson og hennes opprinnelig helt Cato Isaksen i en mer tilbaketrukket rolle. Marian Dahle har tilført krimuniverset hennes energi og uforutsigelighet.
Den første halvparten av bøkene om Cato Isaksen er gjort til tv-serie, Lindell håper også resten av dem blir det. Hun ser uansett for seg skuespillerne Reidar Sørensen og Kohinoor Nordberg når hun skriver om de to. Da Dahle for første gang ble med i en Isaksen-roman, var tv- serien for lengst etablert og Lindell så for seg Lisa Tønne mens hun skrev. Men da Nordberg kom inn i bildet, skjønte hun raskt at hun var perfekt.
Lurer Egeland hver eneste gang
Da ymse kolleger hyllet Lindell på krimfestivalen, snakket Gunnar Staalesen blant annet om krimlitteraturen som en lek mellom forfatter og leser, og at det er vanskelig å lure en garvet krimforfatter, som selv kan alle triksene i krimlittteraturen,. Men Unni Lindell klarer å ølure Staalesen i hver eneste bok. Staalesen er ikke den eneste som setter pris på den siden av Lindell.
- Jeg må ha med den twisten, den som snur ting på hodet når leseren tror hun har oversikten. En historie er ikke komplett før det, sier Lindell.
Redd verden står foran storkrig
Historisk roman helt utenom det vanlige
Å skrive er livet, men likevel et slit. Men hun er ikke stresset for plottet. Det kom nærmest komplett til henne i en visjon, da hun hadde blitt lurt ut på en luftetur i fjor sommer, så en lysning i skogen og en mann som kontrollerte en drone. Slik pleier det å være, i det øyeblikket Lindell ser et potensielt åsted for forbrytelse, har hun også gjerne plottet klart.
A criminal mind?
Unni lot alle, både mennesker og dyr, dø en smertelig død når hun skrev stiler om blåbærturer på barneskolen, Hun fikk sin første kriminalnovelle på trykk i A-magasinet da hun var 17 år. 60 år gammel er hun mer blodtørstig og utspekulert enn noensinne. Det er så en kan mistenke henne for å ha «a criminal mind» – at om hun ikke hadde skrevet om sine skumle planer, så hadde hun kanskje utført dem.
Men det er ikke akkurat sånn, egentlig er det engstelsen som er selve drivkraften hennes. Unni Lindell er superengstelig, har alltid vært det. Hun har alltid sjekket under senga og inne i skap før hun legger seg. Hun sitter konsekvent bakerst i tog, og fly, ja det hender hun må det.
- Folk synes jeg er rar, men det er de jo de som ikke forbereder seg på det verst tenkelige som er rare, sier Lindell – som får bruk for sin engstelse på optimalt konstruktivt vis gjennom skrivingen. Hun setter også andre i arbeid, som nå i vinter:
Ikke skyld på Lindell
- Det er satt ut en rekke terror-sperrer i Oslo, på Karl Johan og andre sentrale steder. Men jeg oppdaget at der null sperrer på Rådhusplassen, der er det fritt frem. Jeg tok affære og ringte til min beste kontakt i politiet, Eva B. Ragde, søsteren til Anne, og sa hun fikk varsle rette instans.
- Jeg vet jo om ikke hun gjorde noe som helst, om hun nevnt det til en eneste. Men nå vet jeg i hvert fall at jeg har gjort mitt. Ingen skal komme etterpå og skylde på meg, at jeg ikke varslet, sier Unni Lindell.