I forrige uke ble det kjent at vinylplatebutikken Big Dipper legger ned sin avdeling i Trondheim, bare fire år etter at den åpnet. Kunngjøringen utløste et skred av sorg- og støtteerklæringer, samt et snev av aggresjon mot alle dem som ikke handlet nok til at butikken kunne fortsette.

Historien om vinylrenessansen kan nemlig fortelles på to måter:

Forrige uke kom også den offisielle salgsstatistikken fra plateselskapsorganisasjonen IFPI for 2014. Vinylsalget utgjorde drøyt to prosent av det samlede musikksalget i Norge. Det er forsvinnende lite, til sammenligning utgjorde strømming 75 prosent av alt musikksalg i Norge i 2014. Og i USA rustes det til nådeløs krig om strømmekundene i månedene som kommer. Samtidig øker vinylsalget fortsatt, internasjonalt må vi tilbake til 1993 for å finne flere solgte vinylplater. Vinyl er et vekstområde, og slike områder har bransjen uansett ikke råd til å kimse av.

Det er fryktelig trist at Big Dipper legger ned i Trondheim – men først og fremst fordi det var en kunnskapsrik og fokusert faghandel for musikk, ikke fordi den solgte vinyl. Selv om vinylen er tilbake for å bli, og til og med vil fortsette å vokse i overskuelig framtid, er formatet mye mindre relevant som kulturell kraft enn det enkelte ynder å framstille det som. For er det bare jeg som er passe lei av å høre at musikkonsum via vinyl er mer høyverdig enn andre måter å høre musikk på?

Ja, lyden fra vinyl er vitterlig varm og fin. Det er fint å måtte forholde seg til albumet som artistisk uttrykk av og til. Det er litt fint å tenke på at det fortsatt finnes ungdom som faktisk velger bort gratis selv om de er vokst opp med det. Og ikke minst – det er vemodig å tenke på at jeg kanskje ikke får anledning til å tre platesamlinga mi nedover ørene på sønnene mine og oppleve at de hater den og heller begynner å høre på trance.

Det jeg derimot ikke liker, er at vinylnostalgien for mange representerer et savn etter ei tid da musikk i større grad var et knapphetsgode, der sånne som meg satt med privilegier og der en platesamling var hard valuta. Vinylfetisjen er musikksnobbens siste skanse, nå som strømmetjenestene har senket den sosioøkonomiske terskelen og demokratisert musikkonsumet. Vi som var portvakter og smaksdannere/-dommere innser at definisjonsmakten vi en gang hadde, er borte. Ingen hører på oss lenger. Men vi kan søke trøst i at vi i alle fall har gjort en større innsats når vi kjøper et album på vinyl enn om vi strømmer det. Vi er fortsatt et hakk over røkla, så kan de vulgære massene sitte på Spotify og iTunes og få tinnitus fra de komprimerte filene sine. Du har kanskje hørt albumet før meg, jenta mi – men har du hørt det på vinyl på godt anlegg og med noe godt og dyrt i glasset, kanskje?

At jeg i dag føler jeg «må» ha hodetelefoner til flerfoldige tusen for å høre på musikk, skyldes kanskje 30 prosent aldersutviklet smak, 20 prosent bedre økonomi – og 50 prosent jåleri. Betyr bedre utstyr at jeg klarer å høre forskjell på en bra kodet mp3 og en «lossless»-fil? Neppe. Evnen til å skille mellom en bra og en dårlig låt, på sin side, er vel omtrent like bra eller dårlig som den var da jeg som tenåring fikk enorme musikk-kick fra en billig walkman med enda billige ørepropper.

Når vi ikke lenger får ha musikken eller den gode smak for oss selv, dyrker og mystifiserer vi utstyret og ritualet rundt. Vinyl handler like mye om selvbelønning med ørelappstol og single malt etter at ungene er i seng, som om hva som faktisk ligger på spilleren. Deler av vinylkulten, om en kan kalle den det, er selvtilfreds, tilbakeskuende på grensen til det generasjonsforaktende – og med en stram lukt av «mancave» over seg. Britene har nå fått sin egen salgsliste for vinyl. Blant de ti mest solgte vinylplatene i England så langt i år, finner vi eldgamle album fra Pink Floyd og Led Zeppelin, samt nyere utgivelser fra Bob Dylan, Noel Gallagher og War on Drugs. Forutsigbart nostalgisk på grensen til det parodiske, og en grell illustrasjon på at du finner samtidsrelevans helt andre steder.

Det er fint at vinylplata lever, selv om vi må kjøpe den på nett i stedet for over disk. Kos dere for all del med den, det kommer jeg til å gjøre. Men la oss slutte å late som om vi er musikkbransjens redningsmenn, der vi sitter småbrisne med siste nyutgivelse av et 40 år gammelt album.