Verkstedhallen var smekkfull da det 22 år gamle stjerneskuddet Jacob Collier inntok scenen. Millioner har sett ham på Youtube, der han serverer en musikalsk trolldom som få tror det er mulig å gjenta på en scene. De aller fleste av de rundt 600 som fylte konsertsalen har sett det samme, og spørsmålet de stilte seg, var nok om det er mulig å gjennomføre en konsert som er like spektakulær som videoene.
LES OGSÅ KOMMENTAREN: Endelig en festival der kvinnene dominerer
Det tok ikke mer enn ti sekunder før vi skjønte at ja, det er mulig. Collier åpnet med Youtube-hiten «Don’t You Worry ‘Bout A Thing». Han løp fra instrument til instrument og skapte på kort tid et musikalsk byggverk som det er vanskelig å forstå er mulig.
Collier har først og fremst en flott stemme, som han behandler i det han kaller en harmonizer. Han spiller tangenter av ymse slag, gitar, bass og trommer og sampler seg selv med matematisk nøyaktighet slik at spiller sammen med seg selv i lag på lag av opptak.
LES OGSÅ: Hun ble NTNUs og jazzens ambassadør
Alt spilles live, så det er ikke snakk om juks på noen måte. Men han er teknologisk banebrytende og bruker elektronikk som er spesielt utviklet ved Massachusetts Institute of Technology.
Det er fristende å si at tradisjonelle jazz-, rock- og popband med én person på gitar, én på bass, én på trommer og så videre, virker avleggs når man ser Collier i aksjon. Trenger vi band når én mann kan spille alt?
Det gjør vi selvfølgelig. Collier er en sensasjon, men han går ikke i dypden på hvert instrument slik erfarne musikere kan. Han leverte et fascinerende, imponerende show, men selv ble jeg stående med et spørsmål jeg aldri klarte å gi et godt svar på: Var konserten hans først og fremst et show, eller hadde det større substans?
Han spilte låter av Stevie Wonder, som tydeligvis er en av hans helter, av Burt Bacharach, The Beach Boys og George Gershwin, og han spilte egne låter. Coverversjonene fungerte best, for Collier er foreløpig ikke en stor låtskriver.
Men det han gjør, er banebrytende, og i perioder var det også mer enn bare imponerende, for eksempel under ekstranummeret, The Beatles’«Blackbird», der han fikk med seg publikum på vakker, spontan allsang.
Collier var en opplevelse, men selv ble jeg mer revet med av det som skjedde i Dokkhuset rett etterpå. Der sto Oumou Sangaré på scenen og sang tekster som betød så mye for henne at vi skjønte hva det handlet om, selv om vi ikke forsto ordene. Hun hadde med seg musikere fra sitt eget hjemland Mali og Paris, én person på hvert instrument, en oppskrift som fortsatt er uovertruffen.
Det er forskjell på å bli imponert og å bli revet med. Jeg vet hva jeg foretrekker.
LES OGSÅ: Sjeldent besøk av legendarisk trubadur
