Oh Boy, å være 80 år hadde passet Buddy Holly bra. Han kunne sittet i gyngestolen ved seniorboligen og studert solnedgangen.
Men, 3. februar 1959, the day the music died, styrtet et fly i Clear Lake Iowa. 65 Buddy Holly, Richie Valens, Big Bopper døde. (Waylon Jennings unnslapp ved en tilfeldighet.)
Takk for musikken
Om Holly hadde levd gjennom rockens storhetstid fra 1964 til 1994, ville han erfart sin egen innflytelse – og skjønt hvor mye hans 53(!) konserter på 25 dager i England mars 1958 betydde for rockens rolle i Europa, at han som stilskaper, vokalist og gitarist hadde avgjørende innflytelse på en rekke av rockens viktigste artister; at hans band The Crickets var navne-messige inspirasjonen til historiens viktigste popband The Beatles og hans etternavn var utgangspunkt for et annet flott britisk 60-tallsband, The Hollies.
Det er vanskelig i dag å skjønne de store generasjonsmotsetningene på 50- og 60-tallet, og hvor radikalt rock'n'roll fremsto som kulturelt fenomen.
En påminnelse fikk vi nettopp i «Kudam 56» på NRK1. I Berlin på 50-tallet, med en foreldregenerasjon preget av oppvekst i det nasjonalsosialistiske Tyskland, var rock'n'roll musikk for aper. Litt mer subtil var responsen i andre land, men bare litt. Elvis Presleys hoftebevegelser var selvsagt hard kost, men det var også dypt religiøse Buddy Holly med sine hornbriller.
Hvem var de tre viktigste rock'n'rollerne?
Chuck Berry, Elvis Presley, og Buddy Holly. Med Little Richard, Jerry Lee Lewis og Fats Domino som de nærmeste utfordrerne.
Elvis gir seg jo selv som det store ikonet, den som brakte rock'n'roll ut til de virkelig store masser. Han som det var helt umulig å overse.
Chuck Berry gir seg jo selv, riffkongen og poeten, som fikk sagt mer i en tre minutters låt enn betydelige forfattere gjorde på lange romaner.
Men kanskje Buddy Holly likevel var viktigst, selv om «hans epoke», fra hans første lille hit i september 1957 frem til han døde i februar 1959, bare var på ett og et halvt år, selv om han verken var sexy, skummel eller utfordrende.
Det finnes ikke et tidels gram opprør i sunne sanger om kjærlighet, som «Oh Boy», «Peggy Sue», «That'll be The day», «Baby, I Don't Care», eller melankolske «Everyday». Det var ikke mye dyrisk sex-appell i Buddy – som inntil han ble pudret opp i det siste året av sitt liv, fremsto nærmest som det motsatte av et sexsymbol. Tennene var visstnok dårlige, huden uren, og så var det disse brillene.
Men dermed var han den første rock'n'roll-artisten som ble en suksess kun på grunn av sine talenter, kun for det han skapte. Han var den bredest talentfulle i den første generasjonen rockere. Holly hadde en karakteristisk stemme, var en glimrende gitarist, han skrev låter (om enn ikke alle sine hits), han arrangerte, han produserte, han var en god bandleder, en stjerne og en lagspiller.
Rock'n'roll er en amerikansk kunstart – men på 60-tallet blandet Storbritannia seg sterkt inn i bildet. Generasjonen som skapte «the british invasion» er den mest innovative og talentfulle generasjon i rockens historie.
The british invasion hadde neppe skjedd om ikke Buddy Holly & The Crickets hadde gjennomført en intens turné i England i mars 1958. To show (noen dager tre) hver eneste dag i 25. dager, fra 1. til 25. mars spilte Buddy Holly, og mange fans kom i prat med den omgjengelige texaneren.
Gutta i salen fikk se Fender Stratocaster for første gang, instrumentet som skulle bli selve symbolet på den første årgangen britiske suksessband.
Gitaristene Bruce Welsh og Hank Marvin var blant dem som fant Strat'en med Holly, de fant også stjernehimmelen som The Shadows både med og uten Cliff Richard – og stjernegitarist Hank fant briller som lignet mistenkelig på Buddys. (Elvis Costello er en annen brille-kopist, og det sies at Elton John ødela synet sitt fordi han gikk med Buddy Holly-briller i ungdommen uten å trenge dem.)
Blant andre som så Holly i 1958 var John Lennon og Paul McCartney i Liverpool, Mick Jagger, Keith Richards og Pete Townshend i London, Eric Burdon i Newcastle. Bob Dylan så Holly i januar 1959, Bruce Springsteen og Eric Clapton har sagt Buddy Holly fikk dem til å ta opp gitaren.
The Rolling Stones fikk sin første hit, og Keith Richards fant sitt første monsterriff, med Hollys «Not Fade Away».
- Hør på hvilken som helst ny låt. Buddy vil være inni der et sted. His stuff just works, sier Keith Richards.
Alvin Stardust var glamstjerne på 70-tallet, blant annet med låten «I Feel Like Buddy Holly», som brakte ham tilbake til da han var 13 og tok bussen til Doncaster for sin første rockekonsert, og sitt første backstage-besøk. Alvin har senere fortalt at The Crickets var høflige og rolige. De spurte hvor mange grep han kunne på gitaren og han svarte at han kunne tre. «Da kan du jo spille alle mine sanger», sa Buddy.
Følger ungdomsdrømmen
For selv om Buddy Holly var blant de mest skolerte rock'n'rollerne, lå magien i energien og enkelheten.
Om du vil skjønne litt av gitarteknikken, hør tittellåten i tv-serien med hjartet på rettet staden, «Heartbeat» – Nick Berrys versjon er note for note kopiert fra originalen, inkludert den stilige, åpne sluttakkorden.
Om du vil skjønne innflytelsen Holly hadde på senere vokalister, hør den av kopistene som kom nærmest originalen, John Lennon, for eksempel hans versjon av «Peggy Sue». Skjønn hvorfor det er sagt at Holly kunne få et enkelt well til å bli et syvstavelsesord.
Ettersom Buddy døde da han var 22 år, kan vi bare gjette hva han ville oppnådd senere. Om Brian Wilson hadde dødd som 22-åring ville han ikke ha skapt Pet Sounds, Van Morrison ville ikke laget Astral Weeks.
Men på den andre siden: De fleste som har levd et langt liv har gjort ting som har kompromittert dem. Buddy Hollys testamente står der ubesudlet og skinnende vakkert, proppfult av energi.