Noen gamle klassikere fortjener flere sjanser på kino. Federico Fellinis «Det Søte Liv» fra 1960 er en slik film. Den fikk i sin tid Gullpalmen i Cannes og Oscar for beste kostymer. I dag er den også kjent for å ha lansert det universelle ordet paparazzi, etter den pågående kjendisfotografen Paparazzo i filmen.

Den er dessuten verdt å se eller gjense etter Paolo Sorrentinos «Den store skjønnheten» (2013), en nyere, spektakulær Roma-film i åpenbar arv til Fellinis storverk. Musikken til Nino Rota, fotograferingen og Marscello Mastroiannis odysse gjennom natten med Romas dekadente elite ser og låter fortsatt som film med stor F.

Det skal sies at filmen kan virke lang med nær tre timer spilletid, og en ganske løs historie. Det fikk i sin tid, høsten 1960, Adresseavisens anmelder Peruso til å karakterisere filmen som «bortkastet tid», i klage på utflytende skildring av Mastroiannis hverdag som kjendisjournalist.

Noen vil sikkert kjede seg i selskap med Fellinis klassiker i dag også. Den gir nok størst utbytte og er lettest å se som en udødelig klassiker om man ikke forventer en poengtert, filmatisk nyhetsartikkel, slik vår anmelder for 58 år siden gjorde.

«Det søte liv» framstår ikke som revolusjonerende filmkunst lenger. I dag er den mest fascinerende som makeløst tidsbilde og kritisk samtidsblikk fra slutten på 50-tallet, i et Roma skildret gjennom «24 Hour Party People» blant falmende storheter i energiske møter mellom gammel og ny tid.

Anmeldt av TERJE EIDSVÅG

Les også om da Adresseavisen tok livet av «Blade Runner»