Dette var et rart men fascinerende univers å vende tilbake til. Det revolusjonære plateselskapet Mai, ideologisk tidstypisk, konsekvent desentralisert og med solid tilgang til noen av landets mest begavede musikere og tekstforfattere i et veldig langt tiår fra 1973 til 1983.

De fire cd-en som boksen utgjør forteller litt forskjellige historier, noe som har sammenheng med klare linjeskift i styringen av selskapet. Rock var i en periode ansett som redskap for borgerskap og internasjonal storkapital, men i de siste årene var rock hovedlinjen. De siste to albumene inneholder en god del «vanlig» fengende pop, viser og rock med artister som Stavangerensemblet, Asfalt, Halvdan Sivertsen, Marit Mathiesen, og sentrale nyveiv-band som Kjøtt og Trondheims egne Sjølmord – men fortsatt med mer kuriøse bidrag fra Telefonsentralmedarbeiderne.

Det er de første cd-ene som er hjertet i samlingen. Teatermusikk fra Tramteatret, Pendlergruppa, Hålogaland teater med mer, blandet med viser, folkemusikk og kampsanger. Og selvsagt Vømmøl spellmannslag.

For meg er den perfekte diksjonen, den sterke stemmen og låtkvaliteten til Jon Arne Corell hjertet i de første årene i Mai, på PS-gruppas «Ættens sang» og «Første vise til flere» fra hans undervurderte soloalbum. Jeg kunne gjerne også hørt mer fra det flotte albumet til Rolf Aakervik og Bazar, som inneholdt en mer rocka og filosoferende innfallsvinkel til livet og samfundet enn den gjengse Mai-artist. En annen perle er Øystein Dolmen og Gustav Lorentzens «Dette deilige land» under psevdonymet Jerikos Murerlaug fra den sterkt trondheimsdominerte støtteplata «Palestina» – vi hadde tålt flere bidrag fra det albumet.

Jeg kunne sagt veldig mye mer om denne boksen (og det skal jeg, ved en snarlig anledning), men nøyer meg her med å nevne at boksen er velutstyrt med bakgrunnshistorie, intervjuer og faktaopplysninger om hver låt og hver utgivelse plateselskapet sto for, at musikken (og lydkvaliteten) isolert nok ville fått en lavere karakter enn fire. Dette er ganske utmattende saker, spesielt, vi jeg tro, for utrente ører. Det blir vel mange tråill i Senja. Men til gjengjeld er høydepunktene bedre enn mange nok husker, og innpakningen, og den historiske, og dels kuriøse, relevansen for utgivelsen høyere karakter.

Anmeldt av OLE JACOB HOEL