Du kan få til alt, bare du har mot i hjertet», er dronning Miljas beskjed til sin sønn Mio, i «Mio, min Mio».

Og det er blitt en finfin forestilling om mot, styrke og kjærlighet som teaterlaget i BUL Nidaros presenterer som årets sommerteater på Munkholmen.

Det er 35. året denne flotte sommertradisjonen tilbys barnefamilier i Trondheim, og nok en gang er det all grunn til å anbefale et besøk. (Og til å kle seg godt.) Med barn og andre amatører i alle roller er det ikke bare-bare å iscenesette en fortelling som mange i publikum har forhold til gjennom Astrid Lindgrens originale bok, og den sterke filmatiseringen. Det er også en krevende fortelling å dramatisere i et lite tårnrom med begrensede scenografiske virkemidler. Det skal skje mye, og dramatiske på mange steder på kort tid.

Stemning i tårnet: Både scenografi og spill bidrar til å skape stemning i den spesielle arenaen i tårnet på Munkholmen.

BUL-gjengen kommer seg mer enn helskinnet gjennom det. Forestillingen på to timer pluss pause formidles gjennom mange korte scener som godt hjulpet av hurtige sceneskift flyter godt.

«Mio, min Mio» er historien om Bosse i Upplandsgatan som ikke har det godt hos sine adoptivforeldre og blir mobbet av jevnaldrende. Han lengter etter mammaen som alle sier bare forlot ham. Bosse vet i sitt hjerte at moren hans leter etter ham.

En ånd åpenbarer seg i en flaske, og tar ham med seg til landet i det fjerne der mor er dronning, en gjennomført vakker idyll, om det ikke hadde vært for den onde ridder Kato med et hjerte av stein – som truer utenfra og bortfører barn. Bossa, alias prins Mio er forutbestemt til å være den som skal utfordre Cato, og han går til oppgaven med alvor og mot i hjertet, sammen med sin beste venn Jum-Jum (godt spilt av Idunn Bråten).

Håkon W. Salberg er helt nydelig i hovedrollen, med den rette blandingen av uskyld og besluttsomhet, og han følges av et fint ensemble der Catos klossete riddere samt Kenneth Engen (som Ånden og Jum-Jums pappa) står for velkommen humor.

Fine sanginnslag sørger også for avbrekk i den spennende og dypt alvorlige handlingen, som på ett nivå handler om å være modig og stå opp mot ondskap, på et annet om ensomhet og omsorgssvikt.

En utfordring er det å balansere spenningsnivået. «Mio, min Mio» kan lett bli for skummelt for de aller yngste, men det kan også bli for snilt. I denne oppsetning går kanskje slagsiden i retning av for lite skummelt. De kunne faktisk godt ha peiset på med enda litt mer ondskap, vi hadde tålt det. I hvert fall må scener som skal være spenningshøydepunkt, virkelig inneholde spenning. I scenen der Mio og Jum-Jum kommer bort fra hverandre er dessverre spenningen fraværene, og historien mister temperatur.

Men historien tetter seg skikkelig igjen mot slutten slik at man kan puste ordentlig lettet ut når en lykkelig slutt er sikret.