Da Konsen Big Band landet samarbeidet med den amerikanske pianisten Chick Corea i 2000, og samtidig skiftet navn til Trondheim Jazzorkester (TJO), ble det starten på et eventyr.

Siden har orkesteret, med sin prosjektbaserte og skiftende besetning, samarbeid både med internasjonale stjerner og lokale talenter - og blitt en av de mest vitale institusjonene i norsk musikk. Torsdag gjenforenes de med Chick Corea (76) til konsert i Olavshallen i regi av Jazzfest.

- Det er et utrolig deilig prosjekt å jobbe med, dette er egentlig bare nye kapitler i eventyret, mener Erlend Skomsvoll. Pianisten, komponisten og arrangøren var den gangen kunstnerisk leder for TJO, og arrangementene hans av Chick Coreas låter høstet mange lovord.

- Et nivå jeg ikke forutså

«Mirakelkonserten» ble den kalt den gang, kvelden på Idrettens Hus i Molde i juli 2000. Men det stoppet ikke der, året etter ble de sendt rundt på norgesturné for fulle hus, før turen gikk til New York og Tokyo. I 2010 ble de gjenforent under en jubileumsturné. i 2016 fylte Chick Corea 75 år, og hadde i den forbindelse en flere uker lang feiring på Blue Note Jazz Club i New York der han spilte med en rekke av sine tidligere samarbeidspartnere. Der var TJO feiringens eneste ikke-amerikanske gjester, og de spilte to konserter sammen.

Skomsvoll forteller at samarbeidsprosjektet kan deles i to – den opprinnelige konserten i Molde med påfølgende turneer og plateutgivelse, og deretter gjenforeningen og turneen i 2010.

- I 2010 gjorde jeg det mer eksperimentelt, jeg tok større sjanser. Jeg har ikke endret så mye konkret, men skrevet om en del for denne besetningen, som i dag er noe mindre. Så er det mange nye musikere, som bidrar på en annen måte. Jeg synes denne besetningen passer enda bedre enn den opprinnelige, sier han.

- Vi spilte med ham med nåværende besetning i New York for halvannet år siden, og da var jeg spent. Men det gikk veldig fint, og nå har det egentlig utviklet seg til et nivå og et univers jeg ikke forutså, mener Skomsvoll.

En av de største

76-åringen Armando Anthony «Chick» Corea regnes som en av jazzhistoriens mest innflytelsesrike tangentspillere. Han ble for alvor kjent som en del av Miles Davis' band på slutten av 60-tallet, der han spilte på klassikere som «In a Silent Way» og «Bitches Brew». Han formet jazzrocksjangeren videre med sitt band Return to Forever på 70-tallet. Corea markerte seg samtidig også som pianist innenfor mer tradisjonell akustisk jazz, han har hele tiden også vært sterkt inspirert av avant garde, latinsk og klassisk musikk. Låter som «Spain», «La Fiesta», «Armando's Rhumba», «500 Miles High» og «Windows» regnes i dag som standardlåter.

Corea har vært delaktig på 24 Grammy-vinnende utgivelser, og albumet «Now He Sings, Now He Sobs» fra 1968 er innlemmet i Grammy Hall of Fame. Han er også utnevnt til æresdoktor både ved Berklee College of Music og ved NTNU.

Orkesteret som ble et troll

Skomsvoll er ikke lenger kunstnerisk leder for orkesteret, først overlot han stafettpinnen til Eirik Hegdal, som fungerte som leder fram til 2016, da Ole Morten Vågan overtok rollen. Men Skomsvoll er – i likhet med mange av musikerne fra den gangen – tilbake i manesjen for denne konserten. Han mener kontinuitet er viktig. Ikke minst fordi de fleste kommer fra samme skole, bokstavelig talt, og har den samme metodikken fra John Pål Inderberg innprentet i dem.

- Samtidig er TJO et kollektiv i stadig endring. Det er mange som har grunn til å være stolte over hva Trondheim Jazzorkester er blitt, og jeg er en av dem. Da jeg så dem framføre «Skrap»-prosjektet i fjor, ble jeg, som en slags grunnlegger av det hele, spurt om jeg likte det. Og jeg var bare et svært glis, det var fantastisk å høre dem. Det er blitt et troll som går sine helt egne veier, og det er utrolig fint for meg å se at det er blitt sånn. Jeg har verken rett eller lyst til å stoppe utviklingen!

- En god, leken onkel

Å møte Chick Corea igjen og spille med ham, går lett, ifølge Skomsvoll. Han mener Coreas personlighet er en av grunnene til at prosjektet er blitt slik det er blitt.

- Både fordi han stilte seg så åpen første gang, men også fordi han er litt som en god onkel som har bevart det lekne ved seg. At han er den han er, at han skriver de sangene han skriver, trigger folk til å henge seg på, forklarer Skomsvoll, som overhodet ikke synes Corea er preget av alderen.

- Jeg innrømmer at jeg var spent før vi dro til New York i 2016, men da synes jeg han var mer vital enn noensinne. Han er et stort forbilde.