Jo da, hun kan fly.

Det var på høy tid å teste vingene for alvor nå – etter fire, stadig mer stilsikre singelslipp på halvannet år etter det overraskende hamskiftet fra jovial køntrijente til kjølig popartist. Astrid S' debut-EP inneholder fem låter. To av dem, «Paper Thin» og «Hurts So Good», er allerede sluppet som singler, behørig positivt omtalt. Og hun holder koken.

Astrid S har brukt mye av de siste to årene på å teste ut samarbeid med ulike produsenter, og kunne derfor lett endt opp med en «hummer og kanari»-ep som enten prøvde å favne for bredt eller famlet nølende i blinde. Hun skal derfor ha for å ha klart å lande og spisse et distinkt og helhetlig lydbilde, disse låtene høres ut som de er spilt inn i løpet av én og samme studio-seanse. Her får vi fem doser glassklar og silkemyk elektropop, så florlett at den stiger i møte med luft.

De fleste låtene hennes til nå har den gylne egenskapen at de låter ganske fine ved første lytt, virkelig flotte etter den femte. Ikke musikk som roper slitsomt etter oppmerksomhet, men som fanger den like fullt i kraft av melodisterk låtskriving og treffsikker popteft.

Både «Paper Thin» og kvalitetsballaden «Hurts So Good» har vokst siden de ble sluppet som singler. Kanskje vil det samme skje med halvdunkle «Atic» (har den tjuvlånt produksjonselementer fra Jeremihs «773 Love» på de stilige versene, mon tro?), men enn så lenge framstår refrengmelodien litt for pregløs. Den avsluttende balladen «I Don't Wanna Know» kjører den mest tradisjonelle innpakningen, men melodilinjene står støtt uten grensesprengende oppdressing. Som vokalist er hun ingen «shouter», men låtene tilpasses hennes styrker som sanger – først og fremst den uanstrengte elegansen – selv om refrenget på «Atic» legger opp til og hadde tålt større vokalpondus.

Da er høydepunktet «Jump» dristigere i valgene, med en tekst der hun står på kanten av stupet og vurderer om hun skal hoppe («nobody can talk me down, really gonna do it now»). Når hun så hvisker « ... jump!», før et vokalløst refreng åpner seg med et løft som antyder at hun folder ut vingene og flyr i stedet for å styrte i døden, er det et EP-ens store gåsehudøyeblikk.

Astrid S har med sin debut-ep klart å foredle et modent låtskriver- og karakteristisk vokaltalent gjennom et lydbilde med gjennomtenkt retning og tydelig fasong. Og alt uten at det låter som om hun prøver spesielt hardt.

Stort mer enn dét er det vanskelig å be om fra en debut.

Anmeldt av VEGARD ENLID

Foto: Universal Music