Mainstream og undergrunn kolliderer kontinuerlig i kulturbransjen. Rockmiljøet i Trondheim er en god skueplass for nye versjoner av kulturkollisjoner og mistillitens ulike manifestasjoner. Foto: Karl Gundersen

I 1979 produserte Åge Aleksandersen punkesamleren «7000 Riff». Han merket trykket fra en kulturkollisjon, der han satt og svettet over spakene. Punken handlet ikke om akkorder og melodier, men om en tilstand. Tilstand av motstand.

–Jeg har nesten ikke kommet meg ennå, jeg, etter denne opplevelsen. De var jo så sinte.

Åge-sitatet er hentet fra et intervju Bår Stenvik og jeg gjorde med ham i forbindelse med Bylarm i Trondheim i 2003. Begge ble vi fascinert av å se for oss Åge i studio med de nyklekkede punkerne som hadde startet band etter Sex Pistols-konserten på Samfundet i 1977. I mitt indre så jeg for meg Åge (30) som sier til en ung gitarist i for eksempel bandet Sjølmord at han må stemme gitaren sin – en gang til – om det skal bli noe opptak. Det måtte ha vært krevende dager. Men det ble spilt inn en plate – de greide det! Et møte mellom kulturer i en slags glasnost-ånd. Øst og vest er ikke fiender i år. Kan vi tro at det er sant?

Nei, ikke helt.

Kulturen forener ikke bare folk. Den splitter dem også. For det er så mye følelser og identitet innblandet – det er nødt til å bli fronter. Det er ingenting som definerer deg som person i sterkere og mer tydelig grad enn kulturbruken din. Alt som «er deg» raffineres fram til din egen smak – som fører til at du for eksempel liker Bruce Springsteen bedre enn Bryan Adams. Smaken forteller hvem du er, i dyp forstand, dermed blir det så viktig. Derfor krangles det særlig mye i kulturlivet. Denne gangen ble jeg inspirert til å skrive en kommentar om splittelser i musikkmiljøet. Jeg kunne gjort det om kunstmiljøet; krangel og mistro over en lav fotformsko, om teatermiljøet der det visstnok er nok misunnelse til å fylle, ja for eksempel Royal Albert Hall.

Mainstream og undergrunn kolliderer kontinuerlig i kulturbransjen. Rockmiljøet i Trondheim er en god skueplass for nye versjoner av kulturkollisjoner og mistillitens ulike manifestasjoner.

Innen rocken går det usynlige murer mellom kred og kommers. La oss for enkelhets skyld si at frontlinjene går mellom «den egenrådige» og «den populistiske» siden. På den egenrådige siden er det høyt krav til autentisitet og kunstnerisk nyskapning. I den populistiske er det popularitet og omfang som gjelder. Men: og det er selve poenget: De egenrådige ønsker seg også omfang og popularitet, men tør ikke vise det. De populistiske gråter seg i søvn hver kveld fordi de ikke greier å være nyskapende nok. Og fordi de ikke blir elsket av anmelderne som de aktivt forakter.

I et rom med så mange tveeggede sverd er det nødt til å bli en del blodsøl.

Forrige ukes to store musikkbegivenheter i rockesegmentet satte det på spissen. Trøndelags største artist (og nå kåret til Norges mest likte artist) lanserte konsert i Royal Albert Hall i samarbeid med eventbyrået til DDE-Bosse og eks RBK-Storholt. Det blir ikke mer mainstream enn det.

Les alle sakene om Åge i Royal Albert Hall her!

Samtidig dro bransjemann Thomas Ryjord i gang en ny årgang av Trondheim Calling – der mange av byens lovende band og en del nasjonale størrelser fikk vist seg fram til publikum og bransje.

Les anmeldelser og reportasjer fra Trondheim Calling her!

Bransjen på Trondheim Calling er ikke av den gamle hotellobby-typen med bonger i dressjakkelomma. De er heller verdensvante unge aktører med blikket rettet mot internasjonale markeder og nye digitale distribusjonsformer og inntektsstrømmer. At Trondheim Calling faktisk er en bransjefestival er for øvrig et tegn på at nåtidsartistene har et tettere forhold til den merkantile siden av musikklivet enn for eksempel Royal Albert Hall-fareren hadde da han startet sin karriere.

Sammenfallet i tid mellom disse to rockbegivenheten ble kommentert på Facebook av nevnte Ryjord:

«Åge Aleksandersen ble så trist over at det var ei helg i året hvor ikke alt lokalt kulturmediafokus var rettet mot ham, løsninga ble å lansere hans nye chartersatsning akkurat denne helgen, så han er sikret eksponering også denne helgen hvor det er alt annet enn Åge musikkregionen snakker om.

Adresseavisen sprettet champagnen i morges, de er nå sikret gode Åge-artikler helt fram til sommeren 2016! Gleder meg til Mats Bones skal sette opp sommerrevyen «Avisa og han Åge – A love Story» på Ringve Gård.

Ps! dette er ikke nedsnakking, det er satire!»

Innlegget fikk mange likes fra flere sentrale musikere i Trondheim.

Det er jo også litt morsomt i all sin infame prakt. Å kritisere mastodonter som Åge og Adresseavisen er selvsagt legitimt og muligens livgivende. Samtidig viser innlegget et konfliktorientert grunnsyn som man blir litt matt av. En raust anlagt Trondheim Calling-sjef ville forsøkt å innlemme større deler av musikkbransjen i sitt program. Kanskje til og med en runde med «spørsmål og svar» med Åge i anledning London-konserten hadde vært en berikelse for seminarprogrammet?

Selve grunnen til at Royal Albert Hall-konserten har et sus av storhet er jo nettopp at sangen «Langt igjæn til Royal Albert Hall» handler om musikkbransjen og problemene med å starte fra bunnen og jobbe seg oppover. Hadde man ansett seg som deler av samme bransje, og kolleger, ville det vært innlysende at London-konserten og historien om Åges karriere kunne passet på Trondheim Calling. Det er jo nettopp koblingen mellom musikk og næring som er Trondheim Callings grunnidé. Men fordi man står på hver side av streken blir det i stedet «satire» og ytterligere avstand.

At eventarrangøren nå varsler trønderrockfestival i London før og etter Åge-konserten i Royal Albert Hall får det nok til å gå et episk sukk gjennom motsatt leir. Vi som kunne ønske oss tilnærming og tøvær må sukke litt vi også. Vitsemakerne har mye råstoff i flybårne trøndere som drar til London for å se de samme bandene som de ser på lokalet hjemme, og for å bo på samme hotell som de andre trønderne. Hva var det byen vi besøkte het igjen?

Krangling er god underholdning – og kanskje blir musikken bedre av at fiendebildene stadig blankpusses. Rocken drives jo i grunn mer av hat enn av kjærlighet og sånn sett kan det hende at hele dette ønsket jeg har om glasnost ville resultert i dårligere musikk.

Men det er jo rørende når kunstneriske motstandere finner sammen. Det er som om menneskelige følelser triumferer over posisjonering og mistro når Vinni synger «Sommerfuggel i vinterland». Jeg er nok en romantisk tosk.

Midt under Trondheim Calling kolliderte igjen de to sidene. Musiker Kyrre Havdal, som er kjent fra Trøndelag Teater, Steinvikholmen og Slaget på Testiklestad (altså mainstream), stilte spørsmål ved festivalens manglende honorering av bandene som spiller. Det ble en stor debatt på Facebook. Er det riktig at musikerne må spille gratis for å få delta på plattformen Trondheim Calling? At verdien for musikerne ligger i å få vist seg fram. Eller er det skammelig å ikke betale råvareprodusentene og kun «sekundærnæringene» i landskapet rundt musikken; utesteder, barer, lyd og lys-folk. Ryjord svarte grundig på kritikken og kunne vise til gode resultater for bandene som spiller. At verdien ikke lå i honoraret, men i den langsiktige karrieren.

Havdals kritiske spørsmål fikk tommelen opp av blant andre Mads Bones (han med sommerrevyen «Avisa og han Åge – A love Story») og av Skjalg Raaen.

Raaen ble noen dager tidligere kåret til «årets kulturpersonlighet» av Adresseavisens lesere under utdelingen av Ut-Awards. Raaen vant prisen mye på grunn av støttekonserten «Last Waltz» som ble holdt for å berge gatemagasinet Sorgenfri. Raaen var musikalsk leder og samlet store deler av musikkmiljøet til artistdugnad.

Jeg gikk på Last Waltz-konserten med moderate forventninger. Var redd det skulle bli en bleik kopi av den fantastiske originalen med The Band, Dylan, Joni, Neil Young og mange flere. Raaen hadde dessuten ikke greid å få med de aller største navnene. Motorpsycho, Ida Jenshus, Dum Dum Boys og Johndoe var ikke der den kvelden. Heller ikke Åge, av en eller annen grunn. Det var nok helt ulike grunner til at disse eksklusive navnene manglet, mens et bredt lag av store og mellomstore artister møtte opp. Uansett: den konsertopplevelsen jeg fikk av de over 60 musikere som stilte opp, var nok for meg den mest rørende kulturopplevelsen i hele 2014. Rørende og helt toillåt bra.

De møttes og de vant.

Raeen ble portrettintervjuet etter konserten.

– Hvor mye kontakt har du med bransjefestivalen «Trondheim Calling»?

– Jeg har hatt lite med dem å gjøre. Jeg har nok ikke nok kred, smiler Skjalg.

Det finnes nedarvede strukturer som han etter 15 år i byen fortsatt ikke skjønner, analyserte journalist Ole Jacob Hoel, som har skrevet om musikk-Trondheim i 40 år.

Etter Ut-awards-prisen gjentok Raaen problemene med klimaet i rockemiljøet.

– Det er utrolig mye flinke folk og det lages så mye bra. Men trønderne bør bli flinkere til å samarbeide, for vi blir litt «klikkete». Vi må unne hverandre å gjøre det bra, sa han til avisen.

Det må unnes mer. Det er vel i grunn det jeg mener.

Herved unner jeg Åge og charterturistene en fantastisk opplevelse i Royal Albert Hall. Og jeg unner kreftene bak Trondheim Calling den suksessen de nå høster etter å ha sådd i flere år.

Og så drømmer jeg om at vinden skal bli mildere i år.