I den andre filmen i serien om «Ant-Man» spilles det mer på størrelsesforskjeller enn i den forrige filmen, og actionscener med små tvister står i kø. Den treffer med banal og tørr humor med vekslende hell, når Ant-Man må overvinne nye skurker med gamle allierte i «Ant-Man and the Wasp».
Advarsel: Om du ikke har sett den første «Ant-Man»-filmen, inneholder denne anmeldelsen spoilere. Filmen starter med et tilbakeblikk, 30 år tilbake i tid. Vi får vite litt mer om hva som faktisk skjedde da Janet van Dyne, spilt av Michelle Pfeiffer, kona til forskeren Hank Pym og mor til Hope Van Dyne, spilt av Michael Douglas og Evangeline Lilly, krympet inn mellom molekylene og forsvant for alltid.
Velfungerende og humoristisk finsk nabokrangel
Etter at den kjente Marvel-introen spilles, blir vi sendt tilbake til dags dato; Scott Lang, alias «Ant-Man», spilt av sympatiske Paul Rudd, er satt i husarrest av FBI på grunn av det som skjedde i Marvel-filmen «Captain America: Civil War» (2016). Det er altså en fordel om man er noe oppdatert på de andre filmene i tegneserieuniverset, selv om «Ant-Man and the Wasp» også fungerer som selvstendig film.
Scott Lang har tre dager igjen av sin to år lange husarrest, og vi møter han i lek med sin usannsynlig emosjonelt utviklede datter, slik det ofte blir i filmer hvor barn skal veilede foreldre i villrede. Samtidig har Hank Pym og Hope Van Dyne planer om å hente kone og mor – Janet – tilbake, og forsøker å bygge en portal som skal kunne frakte mennesker mellom kvanteverden, hvor hun sitter fast, og vår verden. Det viser seg at «Ant-Man» har en forbindelse til Janet, og han blir brått slept ut fra sin trygge og rolige tilværelse.
Det har vært manko på kvinnelige superhelter i Marvel-universet, selv om karakterer som «Black Widow», spilt av Scarlett Johansson eller «Scarlett Witch» spilt av Elizabeth Olsen, har vært sentrale i flere av filmene. I «Ant-Man and the Wasp» spilles vepsen av Evangeline Lilly, som gjør det mer overbevisende som superhelt i denne filmen, enn i den første.
Filmen bidrar også med en kvinnelig skurk, noe det har vært mangel på i de tidligere Marvel-filmene. Ava, alias «Ghost», spilles av Hannah John-Kamen, tidligere kjent fra tv-serien «Black Mirror». Rollen er noe ujevn og kan være vanskelig å få tak på. Likevel er «Ghost» bedre enn skurken fra den første «Ant-Man»-filmen, «Yellowjacket» spilt av Corey Stoll.
En av årets beste skrekkfilmer
Filmen spiller i aller høyeste grad på at det, på flere måter, er en film om maur. Enhver anledning hvor insektet kan brukes blir utnyttet til det fulle av regissør Peyton Reed. Du kan se maur i ulik størrelse bygge og ødelegge maskiner, fungere som GPS og, som i den første «Ant-Man»-filmen, være transportmiddel for veldig, veldig små mennesker.
Selv om teknologien og vitenskapen bak kvanteuniverset og molekylær ustabilitet forklares gjentatte ganger, er det ikke helt enkelt å få tak på. Likevel gjør filmen et godt poeng ut av problematikken, og flere ganger gjøres det narr av kompleksiteten bak vitenskapen. Filmskaperne spøker også med de typiske superhelt-klisjeene og det er flere øyeblikk en må trekke på smilebåndet. Samtidig er noen av forsøkene på humor og kjappe replikker for billige.
Superhelt-fillmen fletter seg fint sammen med alt annet som foregår i Marvel-universet om dagen, og er satt til før hendelsene i den siste Marvel-filmen «Infinity War». Apropos «Infinity War», så anbefales det selvsagt å bli sittende og få med seg de to klippene som vises etter at filmen er ferdig. De gir en pekepinn på hva som skjer i kommende Marvel-filmer. Kanskje aller mest det første av dem.