Nord- og Sør har blitt ett fylke siden sist det var bakgårdsteater på Bakklandet. Det markeres gjennom en innfallsrik festforestilling av gjenkjennelig rabarbrakvalitet.
Det er lett å like seg i den frodige bakgården der prydplanter og ugress trives like godt sammen som genistrekene og fyllmassen i Rabarbrateaterets forestillinger.
Baby ingen hindring i Rabarbraparken
Vi er blitt servert minnerike forestillinger i bakgården på Bakklandet som etter hvert har fått navnet Rabarbraparken, spesielt deres oppsetninger av Shakespeare på trøndersk, komediene «En medtsåmmårnattsdrøm» og «Som di synes» («As We Like It»). De hadde den samme frodigheten som forestillingene de har skrevet selv, men var samtidig strammere produksjoner med et (enda) bedre tekstgrunnlag.
Årets satsing er en mellomting. «Trønderfår – sammen i flokk» er historien om et stusselig sammensatt teatertrupp som får i oppgave av den nye storfylkeskommunen å sette opp en festforestilling til ære for fylkessammenslåingen. Første akt er forberedelsene til forestillingen, andre akt er selve forestillingen; som er «Romeo & Julie» satt i trøndersk setting fra vikingtid til i dag. Et teaterstykke i teaterstykket, i god Shakespeare-ånd.
SLIK VAR FJORÅRETS FORESTILLING: Stort sett skitartig
Det er krevende å lage teater om noen som lager teater, enda vanskeligere å lage godt komisk teater om net dårlig skuespill. Det skal gode skuespillere til for å spille dårlige skuespillere på en god måte.
Heldigvis rår Rabarbrateateret over et knippe av det slaget, og de har også skrevet et manus med gode poenger, som løftes av inspirert samspill. Men det er noe med begrensningenes kunst. «Trønderfår – sammen i flokk» varer i to timer og 40 minutter pluss pause. Ikke alle scener føles like nødvendige.
Det sies at trønderne er et trægt folkeslag; noe som på forskjellig vis blir elegant motsagt i forestillingens tekst. Men forestillingen i seg selv forteller noe annet. For den er træg. Det er sikkert bevisst, det kan til og med kalles Rabarbrateaterets varemerke. Men i år blir det vel mye sirkling rundt grøten, for hvert verbale gullkorn, for hvert elleville fysiske krumspring må vi innom noen omveier.
Fylkeskommunal kulturstyring får sitt. Teatertruppen som i utgangspunktet rår over et gigantbudsjett, blir stadig mer vingeklippet; en planlagt scene i samspill med jagerflyskvadronen på Ørlandet bli løst med papirfly. Ingrid Lode er herlig som fylkeskommunes representant, i en forestilling som ikke kvier seg for å bruke alle triksene i læreboka for mest mulig offentlig støtte, enten det er dialog på nynorsk eller et sørsamisk innslag.
Det er en gjeng med tydelig typer som samles for å skape festforestilling på rekordtid. Hver enkelt karakter blir gjerne gitt en tydelig karaktertrekk som blir møtt av stadig stigende bifall fra publikum for hver gang det gjentas. Enten det er temmelig haltende svensk, ildfulle blikk mot publikum eller sterkt selfie-orientert mimikk.
Testiklestad-gjengen rakk å skrive inn Koteng
Flere av aktørene har solid spisskompetanse, som det ikke blir sløst med. Kathrine Strugstad (Julie) har bare ett solo sangnummer, mens Ibrahim Fazlic (koreograf) fremviser sine kroppsakrobatiske evner fullt ut i én enkelt scene. Forestillingen kan være stram når den vil.
Stian Hovland Pedersen og Espen Anthun Børø er veteraner vi vet opererer på høyt nivå, en attraksjon i disse sommerforestillingene er at det også pleier dukke opp nye fascinerende bekjentskaper.
Årets store helt er Egil Strand Wikdahl som er forestillingens musiker, men har fremtoning som vi kanskje mer forbinder med klisjeen av en scenearbeider. Med blanding av sjenanse og arroganse, med karakteristisk talefeil og høyt forbruk av gaffatape løser han de fleste utfordringer. Steffen André Fagerbakk en sjenert bedreviter som tar stadig større plass på scenen.
Forskjellige sider av og forskjellige steder i Trøndelag får sine pass påskrevet, mens motsetningene mellom Nord- og Sør er parallellen til familiefeiden i «Romeo & Julie».
Også i denne sammenhengen hender det at «less is more», mens Namsos blir beskrevet gjennom en lang dialog, får Frøya nådestøtet bare gjennom valg av antrekk i en dansesekvens. Den er igjen del av et surrealistisk visuelt høydepunkt, der trønderske motsetninger brynes gjennom en sensuell konflikt-tango som ender i rituell fylkeskommunal kakespising.
Trenger dette være så surrete, trenger det å være så trægt, tenkte jeg titt og ofte i løpet av forestillingen. Men mens jeg skriver disse linjene tenker jeg først og fremst at du verden så heldige vi er som har et teater som insisterer på å gjøre ting på sin egen måte, og som tuller og surrer på så intelligent vis.
Anmeldt av OLE JACOB HOEL