Et rendyrket sjømatkjøkken, med kortreiste råvarer, der alt lages fra grunnen av.
På papiret er Ågot Lian et friskt og kjærkomment pust til Trondheims restaurantliv, med sentral plassering i Sommergården på Torvet.
Stedet åpnet i sommer og har nå utvidet åpningstiden for sene middager - tydeligvis populært, for på et av langbordene er det svært munter stemning, når jeg entrer det lyse lokalet med store vinduer. Praten går, og det gjør også tiden, mens jeg speider etter en servitør for å bli henvist til bordet vi har reservert.
Lite oppmerksomhet
Etter noen minutter finner jeg meg selv en plass, og sitter i ti minutter uten å få kontakt med noen servitører – til tross for at restauranten er under halvfull. Jeg går for å hente en meny i baren og får tilbakemelding fra en servitør: «Men er dere ikke to?» Konseptet kan vanskelig tolkes annerledes enn at hvis man bestiller bord for to, og den ene er forsinket, får man ingen oppmerksomhet. Jeg sitter i ti minutter til, uten å få mer kontakt, før Mats endelig ankommer.
Menyen forteller oss at Ågot Lian er i julemodus, med en lutefiskmeny, en dagens treretters og en hvalbiff. Hvalen er utsolgt, så vi velger dagens treretter som åpner med en hvit fiskesuppe. Gulrotbiter og purreløk akkompagnerer torskebitene i skåla. Fisken flaker helt perfekt.
– Men suppa smaker ingenting, utbryter jeg forbløffet.
– Gulroten er steinhard, og konsistensen på suppa er melete, fortsetter Mats.
Den relativt billige smaksforsterkeren salt glimrer med sitt fravær.
– Synd vi ikke har noen saltbøsser her, så kunne vi justert selv, sier Mats.
Den anbefalte vinen Casa Maria Sauvignon Blanc (72 kr for glass, 98 kr for flaske på polet) funker imidlertid fint til retten.
Hvor er saltet?
Som hovedrett får vi bakt kveite med en smørbasert saus, sammen med gulrotpuré, selleri, rødbeter og små delikatesseløk. En ganske enkel og kraftig rett, som kunne vært skikkelig god. Men også her er det stort fravær av smak. Fisken er overstekt og kjedelig.
– Har den fått noe salt overhodet, undrer jeg og ser Mats gjøre en grimase.
– Løken er helt rå i midten, sier han. Skarp, rå løk er ikke alltid en trivelig opplevelse, i alle fall ikke når man forventer en varmebehandlet, søtsyrlig løk, som kjøkkenet her har forsøkt, uten å gi nok varmebehandling. Også potetene er knallharde i midten.
– Kanskje noen fikk det travelt på kjøkkenet, spekulerer Mats.
Rødbeter og selleri er de vellykkede komponentene i retten, sammen med vinen, Brocard Chablis Boissonneuse (450 kr for flaske, 198 kr på polet).
Utgått på dato
Desserten er heldigvis en opptur. En frisk multekrem servert i sprø krumkake formet som et fat, er både fyldig og lett. Men er det nok til å anbefale et besøk til Ågot Lian? Etter en svært laber start har serveringen gått i fin rytme, og konseptet med kortreist fisk tilberedt på en enkel måte, i uformelle, stilige lokaler, er lett å falle for.
– Men da må maten holde bedre kvalitet enn dette, sier Mats.
Med tanke på hvor få retter det er på kveldsmenyen, blir det enda mer underlig at restauranten ikke leverer.
– Maten har vært bedre når jeg har spist lønsj her, sier jeg.
Regninga for to trerettere, to glass vin og ei flaske, kommer på 1524 kroner, slett ingen stiv pris. Ågot Lian har også en disk med mat man kan kjøpe med seg hjem, og vi prøver fiskekaker og hjemmelagd remulade. Etter å ha spist maten hjemme, oppdager jeg at remuladen har gått ut på dato for flere dager siden. Vi hadde håpet å finne en ny bestevenn i Ågot Lian, men føler oss sviktet.