Konserten torsdag kveld kulminerte i det sterkeste øyeblikket jeg kan huske å ha opplevd på Pstereo. Men før Cezinando kom dit, måtte rapperen, sangeren og danseren kjempe mot et delvis snakkesalig publikum og lydsmitte fra en av de andre scenene. Sammen med strykekvartett, to messingblåsere, trommis og en med-rapper vant han kampen overlegent.
Det er flere grunner til at lista ligger høyt når Cezinando inntar Pstereos nest største scene. Den åpenbare er hans evner med pennen. Selv om det rimer, er det ikke all rap som er poesi. Cezinando ligger absolutt i poesi-enden av rap-skalaen, med tenksomme, finurlige og ofte dypt personlige tekster i jeg-form.
På plate er han en formidlingsmester, med en stil som skiller seg ut i den etter hvert store mengden av Oslo-artister som rapper på norsk. Cezinando kan virkelig synge, og kombinert med et absolutt gehør er det ikke bare på refrengene sangstemmen hans kommer til sin rett.
Han starter konserten med det roligere materialet sitt, og det er her han må konkurrere med unødvendig støy. Fra lydteltet og bakover er det den gode samtalen som står i sentrum for altfor mange, samtidig som konserten på Veita-scenen blander seg inn i de roligste delene av låtene. Spesielt «Uansett» og starten av «Heia meg» lider under dette. Jeg vet ikke hvor mye av lyden som når opp til scenen, men uansett om Cezinando merker støyet, viser han det ikke.
Han viser derimot at sangstemmen er habil også live. Det er fint å høre på, samtidig som det er utrolig artig å se på Cezinando. Han er så full av energi at han tilsynelatende ikke greier å beherske seg, og bryter stadig vekk ut i dans som ser spontan ut, men som sikkert er godt innøvd.
Det første store øyeblikket kommer når han kjører i gang sisteverset av «Botanisk hage» a capella. For meg er mye av spenningen foran konserten knyttet til denne delen av Cezinandos katalog: Melodisk og teknisk vanskelig rap som må være krevende å gjenskape live. Når musikerne bak på scenen kommer inn, får vi tre og et halvt minutt med herlighet, der Cezinando treffer hver bidige tone.
Så, med glimrende «Ingen lager helvete som vi», starter den delen av konserten som får selv de mest snakkesalige i publikum til å holde kjeft. Når Cezinando går av scenen etter 35 minutter, skjønner de fleste at det må komme mer. Det er når han kommer ut på scenen igjen, i baris og tar «Vi er perfekt men verden er ikke det» helt alene, jeg tenker at dette overgår det meste jeg har sett på Pstereo før. Men så starter kjempehiten «Håper du har plass», og Cezinando, som står badet i baklyset fra scenen, blir rørt og satt ut av det massive koret foran scenekanten som kan hvert ord. Det er også den eneste gangen han mister fatningen i løpet av en usedvanlig sterk konsert.