Det er 11 år siden den første Doppler-boka, siden Andreas Doppler flyttet ut i Nordmarka med sin beste venn elgen, i protest mot «flinkheten». I den tredje boka om en av tidenes antihelter, «Slutten på verden som vi kjenner den», returnerer Doppler til sin familie og nabolag. Det blir ikke noen enkel retur.

Les anmeldelsen av «Slutten på verden slik vi kjenner den»

-  Jeg beskriver en karikert utgave av et miljø som ligner på mitt eget, med sterk fokus på å til enhver tid gjøre og tenke det riktige, sunne og fornuftige, sier Erlend, som kommer oss syklende i møte mellom to skriveøkter, før vi tar en bokprat over lunsj på en vietnamesisk restaurant med store, gode og billige porsjoner. Kan det bli mer perfekt?

-  Det å stadig finne energi nok til å leve det perfekte livet har sin pris, og prisen snakker vi kanskje ikke om med andre enn psykologen, sier Erlend, og nå er han altså tilbake til Doppler.

Skammelig å ikke bidra

-  Å komme tilbake er ikke enkelt. Doppler er i veien i sin egen familie, å få tilbake sin gamle jobb er urealistisk. Og når du ikke lenger bidrar til brutto nasjonalprodukt, ligger ikke skammen mange millimeter unna, sier forfatteren som lar sin helt gå grundig til grunne i denne boka. Han konsumerer de dårligste tv-seriene, den mest banale nettpornoen, han utsettes for dommedagssekter, blir pornoskuespiller i København og da til slutt er romfolket de eneste han kan kommunisere med, de er like utstøtt som ham.

LES OGSÅ: Loe hele veien til Brakka

Det samfunnet Doppler reiser tilbake til er enda mer av det han i sin tid flyktet fra. Selviscenesettelsen i sosiale medier er nytt, men ellers er verden til å kjenne igjen. Folk har bare enda mer penger, spiser enda sunnere, trener enda mer _ og tv-konseptene er enda villere.

«Slutten på verden som vi kjenner den» er Loes spinnville skråblikk på tidsånden, og når han beskriver en typisk tv-dag i Dopplers liv, eller ramser opp endetids-signaler, skjønner vi at det bor en god gammeldags leserbrevskriver i Erlend.

Vaktmesterne er i Dubai

-  Det er mye å ta av. Men jeg må være forsiktig med virkemidlene. Fotballklubben sønnen min spilte på hadde en avtale om å bruke et treningsrom på Ullevaal stadion en gang i uke, fordi en av foreldrene jobber der. Men for et års tid siden møtte gjengen låste dører – hele stadion var stengt fordi alle vaktmestrene var på en felles ukestur til Dubai. Det er Norge av i dag i et nøtteskall, samtidig som det ikke hadde nyttet å skrive det inn i en roman, leserne ville opplevd det som for urealistisk.

Men det er mye annet i samfunnet rundt som gir næring til skrivingen. Jeg er en ivrig leser av Fotballfrue og andre populære bloggere. Det hadde bare ikke vært mulig å finne på Fotballfrue.

-  At et ulmende ubehag bygger seg opp under et tilsynelatende perfekt ytre, er et klassisk tema innenfor all dramatikk, sier Erlend som har tyvlånt elementer fra blant annet Hamsuns «Markens grøde» i boka.

-  Men først og fremst er premissene tidsmessige. «Slutten på verden som vi kjenner den» er grunnleggende sivilisasjonskritisk – en åpenbart politisk bok?

Vi som har det så koselig

-  Dette hadde vært null verdt om det ikke hadde vært for selve fortellingen. Det er jo ikke tematikken som driver meg. Jeg skriver ikke på en politisk tale, eller et lesebrev. Jeg skriver en fortelling, jeg er drevet av energi, jeg leker meg med det overdrevne og bisarre. Men det ligger jo noen holdninger i bunn, sier Erlend Loe.

-  Og de er kanskje mer påtrengende enn vanlig akkurat nå?

-  Når vi har det så koselig som vi har det i Norge, er det lett å lett å tenke at de som ikke har det som oss heller ikke har noe med oss å gjøre. Men nå presser det på. Det ligger oppe i dagen. I Oslo er romfolket svært nærværende både i gatebildet og i marka. Og så kommer flyktningsituasjonen på toppen. Syrere smugles over Øresundsbroen. Det er spesielle tider.

Endetids-Kurt

«Doppler»-boka er nært beslektet med en kommende barnebok om trucksjåfør Kurt, som kan ventes neste høst. Der mister Kurt jobben og stifter bekjentskap med en dommedagssekt som er helt sikkert på at verden som vi kjenner den går under og at vi må ruste oss til utfordringene etter katastrofen.

LES OGSÅ: Planlegger for dommedag

-  Jeg har vært en ivrig følger av National Geographic-serien om «Doomsday preppers», som handler om amerikanere som ruster seg til livet etter dommedag. I Skandinavia er vi så vant til at noen tar hånd om oss, at vi har et sikkerhetsnett. Vi ikke er like beredt til å begynne å bunkre hermetikk, kjøpe våpen og lære grunnleggende kirurgi, men de finnes utgaver av arten her også.

Rom for annet enn krim?

Erlend jobber med prosjekter for bok, film og tv parallelt, og er bra vant til å lykkes, men en smule frustrasjon kan spores når praten kommer inn på tv-serien «Kampen om tilværelsen» som han var med på å skrive manus til. Rollegalleriet i «Kampen om tilværelsen», om livet i Oslos mest kultiverte nabolag Ullevaal Hageby, er nært beslektet med nabolaget til Doppler.

LES OGSÅ: Nominert til gjev pris

Selv var de godt fornøyd med oppslutningen om serien (seertall på 300–4000 er langt mer enn filmer de har vært involvert i oppnår), og han merket at NRK likte seg å sole seg i glansen av den gode kritikken. Men NRK var ikke fornøyd med seertallene. _ NRK har et grunnfjell, kanskje 6–700 000 personer som er registrert som NRK 1-seere til enhver tid. Kanskje de baker brød, kanskje de tar rundvasken, kanskje de leser en bok, men NRK 1 surrer og går i stua. Bortsett fra når «Kampen om tilværelsen» ble vist, da slo over 200 000 av grunnfjellet av tv-en, og du vet da går det ikke, smiler Erlend Loe.

Adventskalender og Doppler-film

-  Tv-vanene virker fastlåste, folk insisterer på at det er krim vi har glemt om ei uke eller serier om heltemodige nordmenn i andre verdenskrig som gjelder, sier Erlend.

LES OGSÅ: Jeg er en tyv

Men «Kampen om tilværelsen» er kanskje ikke helt begravet. Gjengen bak er i diskusjon med NRK om muligheten til en adventsserie for voksne, med 24 timinutters episoder – eventuelt allerede til neste jul. Men det er et stykke frem til det eventuelt blir noe av.

Adskillig nærmere er Loe kommet realisering av en filmatisering av den første Doppler-boka. Han har skrevet ferdig filmmanus, og hans gode venn Yngve Sæther er produsent. Men ennå er det visst ikke helt klart hvem som skal spille elgen.

7 Spørsmål

1. Hvilken bok har inspirert deg mest?

For å ta noe aktuelt: Elena Ferrantes fire romaner fra Napoli, der bare den første «Mi briljante venninne» er utgitt på norsk. Jeg har aldri sett et vennskap beskrevet på denne måten,

2. Hvilken film har du sett mer enn to ganger?

«Good Fellas» («Mafiabrødre») har jeg sett mange ganger nå nylig, i den hensikt å stjele fra den til et prosjekt jeg jobber med. Om jeg en gang skal jobbe på filmskole, vil den bli pensum. Det er en perfekt film, så smart strukturert.

3. Hvilken musikk kobler du best av med?

For igjen ta noe aktuelt: Ane Bruns siste. Jeg er generelt glad i henne, og her overgår hun seg selv, når Kate Bush-aktige høyder.

4. Hvilken kulturbegivenhet vil du helst glemme?

Jeg ser mange kjedelige teaterstykker og filmer, men det er alltids noe å lære av dem også.

5. Hvilken kulturbegivenhet vil du gjerne oppleve?

Gûca-festivalen i Serbia har jeg hørt mye om, dag og natt med hemningsløs balkanmusikk og drikking av en annen verden. Jeg er generelt en forsiktig mann, men her skulle jeg gått bananas.

6. Hvem ville du helst invitere på middag for to, og hva vil du servere?.

Charlie Chaplin, og jeg ville servert ertesuppe og pannekaker.

7. Som kulturminister for en dag, hva ville du gjort?

Jeg ville bevilget provoserende mye til norsk film. God film vil sette Norge på kartet på en helt annen måte enn alle andre kulturuttrykk. Men så måtte jeg vel ha gått og gjemt meg.

Foto: foto Kristin Svorte