Bare best er godt nok

- Hvis du ikke er dritgod i alt, så er livet vanskelig

På en prestisjefylt skole i Stockholm danser Emilie Moen i timevis hver dag. Men drømmen er å vende tilbake til Trondheim for å ta over danseskolen moren bygget opp.

- Jeg gikk vanlig allmenn på videregående. Jeg ville ikke få karakter på dans eller bli lei av dans. Men etter hvert fant jeg ut at jeg måtte drive med noe som var fysisk. Om det ikke hadde blitt dans ville jeg kanskje prøvd å blitt politi. Men det måtte bli dans. Det er det som er lidenskapen min, sier hun.

- De kjører oss hardt

Etter videregående gikk hun ett år på en danseskole i Oslo, før hun bestemte seg for å satse og prøve å komme inn på Ballettakademien i Stockholm. Hvert år har de over 200 søkere fra hele Skandinavia på kun 20 plasser.

- Auditionrundene varer i to dager, det er sånn som du ser på film med navnelapp og masse nervøse mennesker. Hvis de liker det de ser kommer du videre til intervju. Og er du heldig, så kommer du inn.

Hver morgen danser Emilie ballett i en og en halv time. Så er det enten jazz eller moderne dans, før det er teori og imporovisasjonsundervisning. Hun er på skolen i ti timer hver dag.

- Lærerne kjører oss hardt. Men det må de, for vi må være tøffe om vi skal overleve som dansere. Hvert år er det i tillegg internaudition som avgjør om du får gå videre til neste studieår. I fjor ble to stykker i klassen min kastet ut, de var ikke flinke nok. Hvis du ikke er dritgod i alt, så er livet vanskelig.

- Du har vokst opp i en dansefamilie og går nå på et danseakademi hvor du kan bli kasta ut om du ikke gjør det bra. Føler du mye på press om å hele tiden være flink og være god nok?

- Presset jeg føler på har jeg lagt på meg selv. Mamma ville ikke engang at jeg skulle bli danser, fordi hun vet hvor vanskelig det kan være. Men det er klart jeg legger mye press på meg selv. Det må jeg, jeg vil være best.

Bruker dans som terapi

Adresseavisen møter Emilie på dansestudioet som moren hennes eier. Emilie har mange minner herfra. Da hun vokste opp brukte hun nesten mer tid her enn hjemme.

- Hvis jeg går gjennom noe tøft, er det befriende å danse. Å plukke opp en koreografi er så krevende for hodet, du må virkelig fokusere for å plukke opp ting fort. Hvis jeg er lei meg, går jeg hit og danser. Det er en god måte å distrahere seg på.

Vil bli pedagog

Til tross for lange dager, usikkerhet rundt bolig og savnet av familie, venner og kjæreste, elsker Emilie Stockholm. Men hun er klar på at det er i Trondheim hun vil være til slutt.

- Målet er å ta over den danseskolen her, når mamma ikke vil gjøre det mer. Jeg blir mer og mer sikker på at det er pedagog jeg vil bli til slutt. Det å følge med på utviklingen til noen over flere år, det tror jeg er veldig givende. Så om fem år lever jeg nok det usikre danselivet. Kanskje jeg er med i en musikal eller et dansekompani. Men om ti år, da har jeg landet i Trondheim. Det er her jeg skal være.

- Om fem år er jeg en av de største rapstjernene i Norge

Markus Røe går siste året på ungdomsskolen. I høst slapp han sitt første album under artistnavnet ”Wonder the Boy”, som han skrev og lagde selv på kultursenteret ISAK i Trondheim.

Markus brukte ti måneder på å lage albumet. Han skrev 20 låter. 10 ble spilt inn og 6 sanger kom med. Kort tid etter fikk han spille på direktesendt radio, ble Ukas Urørt på P3- og nå er han booket til både Trondheim Calling og by:Larm i 2017.

- Å bli spurt om å spille på by:Larm var ikke forventa, siden det er så stort og jeg er såpass ny. Det er vel egentlig den største bransjefestivalen i Norge nå, så det er kult. Jeg tenke kanskje det skulle skje neste år, men at det skjedde i år var en overraskelse.

Går sin egen vei

Da Markus bestemte seg for å bli rapper, satte han seg ned med de vanskeligste rapsangene han kunne finne. Han pugga dem helt til han kunne dem på rams før han begynte å skrive egne sanger. Nå er han så mye i studio at han så vidt har tid til å gjøre leksene sine.

- Målet er å kunne leve av musikken min, at jeg ikke trenger å ha gjøre noe annet enn det for å tjene penger. Jeg har ikke noen plan b, det må være musikk. Om fem år er jeg en av de største rapstjernene i Norge. Det er store mål, men hvis du skyter for stjernene så lander du på månen. Gir det mening? Jeg er ikke så god i naturfag…

Det er mange som følger med på Markus nå. For han er det viktig at musikken han gir ut skal være ekte.

- Jeg vet det er noen som kanskje forventer at jeg skal gå i en litt annen retning enn det jeg gjør nå, litt mer hardcore rap. Jeg vil ikke innfri noen andres forventninger, det er ikke derfor jeg driver med dette, sier han.

Vidunderbarnet

Femtenåringen som holdt sin første konsert for halvannet år siden har muligens valgt et svært treffende artistnavn: “Med bøtter av talent og en uanstrengt og egenartet stil kan fort verden bli hans lekested også” skrev P3 om Markus da han ble Ukas Urørt.

- Jeg har en venn i California som kalte meg «Norwegian wonderboy» en gang. Og Markus er jo tross alt et litt kjedelig navn for en rapper, så da ble artistnavnet mitt Wonder The Boy, forklarer han.

«Doing fine»

Tekstene til Markus er i stor grad selvopplevde, eller i hvert fall inspirert av livet hans. Han mener en artist må vite hva han synger, eller rapper, for at musikken skal være ekte. I en av låtene rapper Markus om en jente som gjorde det slutt med han og hvordan han hadde det etterpå.

- Jeg sa fra at jeg hadde skrevet en tekst om henne, og hun sa det var greit. Men jeg tror ikke hun helt visste at jeg kunne lage bra musikk da. Når jeg sendte henne en melding med sangen skrev hun at den fikk henne til å tenke på at hun savna meg.

- Hva svarte du da?

- Jeg sendte en link til ”Golddigger” av Kanye West, ler Markus.

- Men vi er venner nå da, legger han til.

- Det er så enkelt som at man blir målt i gullmedaljer

I sitt første renn som senior vant han spriten i den nasjonale åpningen på Beitostølen. Nå blir skiløper Johannes Klæbo kalt «nye Northug».

Ville bli fotballspiller

Johannes har alltid vært aktiv, men fram til han begynte på videregående var fotball vel så viktig som ski. Da han som tiåring hørte at man måtte ha god utholdenhet for å bli fotballspiller, startet han med løpeturer i helgene før resten av familien stod opp.

- Jeg dro ofte ut på løpeturer før jeg møtte kompisene mine på fotballbanen. Der kunne vi være hele dagen og spille. I lang tid var det fotballspiller jeg ville bli. Mitt sosiale liv har alltid vært tett knytta til idretten. Det er vel en stor del av grunnen til at jeg har holdt på så mye og så hardt. Det handler om å ha det artig, sier han.

Etter hvert begynte flere å falle fra. Ikke alle ønsket å satse på idrett, de fleste hadde andre interesser. Men for Johannes var dét aldri noe alternativ.

- Jeg har mål for fremtiden som jeg så inderlig vil lykkes med, og da må jeg ha trua på at jeg kan være så hard at jeg klarer å prioritere og gjøre det som faktisk må til. Jeg skal ikke legge skjul på at det ikke alltid er like artig å legge ut på en tretimers løpetur i myra alene når jeg vet at resten ligger hjemme og sover. Men det er en indre motivasjon der da. Det er så enkelt som at man blir målt i gullmedaljer, det er der det ligger. Hadde jeg valgt å være hjemme i stedet for å dra ut på den tretimeren så har jeg tapt i mine øyne, sier han.

Ofret mye

Mange vil nok tenke at Johannes har ofret mye. Russefeiringen tidligere i år var han så vidt med på. Det er ytterst sjeldent at han rører alkohol. Og et sosialt liv kommer etter trening, søvn og hvile i prioriteringsrekken.

- Det er klart at langrenn er en egoistisk idrett. Du er ute og gjør ting for at du skal lykkes personlig på arenaen. Heldigvis har jeg venner og familie som backer meg opp fordi de vet hvor mye jeg vil dette her. Det gjør livet mye lettere. Man vil jo ikke gjøre noe vondt for andre, men man prøver alltid å gjøre det bra for seg selv.

Johannes understreker flere ganger at støtten fra familien har vært uvurderlig. Men det er spesielt én person han har ekstra mye å takke for.

- Morfar, han er forbildet mitt. Det har han vært siden jeg bestemte meg for å satse på langrenn. Det er inspirerende å se hvor oppegående og flink han kan være som treneren min, han er tross alt 74 år. Han har fulgt meg hele veien og jeg føler meg privilegert som får ha han med på laget.

Vil bli best

Johannes legger ikke skjul på at målet er å bli best. Det er det alltid. Han takler dårlig å tape, uansett hvem det er mot. Derfor legger han et stort press på seg selv hver gang han skal ut i en konkurranse.

- Når du spør meg om press og forventninger folk har til meg og sånt… Da tenker jeg at det er på en måte ingenting i forhold til det presset jeg legger på meg selv. Presset utenfor prøver jeg å ignorere så godt det lar seg gjøre. Men presset som kommer fra meg selv, det er viktig. For det gir meg fokus på den jobben jeg må gjøre.

- Dette har blitt en del av meg

Lina Hindrum fra Trondheim slet med spiseforstyrrelser i tenårene. Nå skal hun spille en ung jentes kamp mot spiseforstyrrelser, depresjon og angst på Trøndelag Teater.

- Sisteåret på teaterhøgskolen jobba vi med tekster vi fant selv i romaner og sånt. Jeg jobba med «Evig søndag» fordi det var noe som ga gjenklang i meg, det ble veldig naturlig for meg å jobbe med det. Læreren plukket det opp og tipset hun som nå er regissør for teaterstykket, forteller hun.

Tunge tema

Lina fikk rollen allerede i 2014, men det er ikke før nå i høst at prøvene har begynt. Premieren er i januar. Lina kjenner på nervene allerede.

- Det er klart at det er tunge tema som skal portretteres. Samtidig synes jeg det er en viktig tekst for unge mennesker. Det er mye humor i den også, det syns jeg er viktig å formidle.

I slutten av tenårene slet Lina selv med både spiseforstyrrelser og depresjoner da hun var yngre. Likevel synes hun ikke det blir for nært å gå inn i en rolle med et problematisk forhold til seg selv og egen kropp.

- Selv om dette er noe jeg har slitt med selv, føler jeg at jeg har såpass avstand til det at det går helt fint. Det hadde vært noe annet om det var egne dagboktekster jeg skulle spille ut i fra, det hadde ikke gått. Men dette er en annens tekst som jeg kan kjenne meg igjen i. På mange måter tror jeg det er bra at jeg har gått gjennom det min rolle har gjort. Jeg trenger ikke å snakke med noen psykolog eller noe for å skjønne hva jeg snakker om her, sier hun.

Det finnes mange som har et sterkt forhold til både teksten og temaene Lina skal portrettere. Det prøver hun å ikke tenke så mye på.

- Det er jo jeg som skal stå på den scenen, så jeg må tolke det på min måte. Uansett hva man gjør så er det alltid noen som liker det og noen som ikke liker det. Det må man bli vant til, vi må slutte å tenke så mye på hva andre synes om oss. Spesielt som skuespiller, sier Lina.

- Jeg tviler hver dag

Samtidig som Lina forbereder og øver inn rollen hun har på Trøndelag Teater, er hun masterstudent på Kunsthøgskolen i Oslo. Masteroppgaven hennes er en forestilling hun utarbeider som en monolog.

- Jeg har skikkelig tro på 2017! Først skal jeg spille her, så har jeg masterforestillingen min. Begge har ganske dystre tema, men med humor som virkemiddel.

Flere ganger har Lina kjent på den harde realiteten i en skuespillers hverdag. Utryggheten i hvor og når neste jobb kommer til å være, preger henne. Men hun vet at det er dette hun vil drive med.

- Om jeg har tvilt på om det er verdt det? Jeg tviler hver dag jeg, ler hun.

- Men når jeg tenker på hva jeg kunne gjort i stedet, så er det veldig vanskelig å se for seg at jeg noen gang driver med noe annet enn skuespill. Dette har liksom blitt en del av meg.

- Folk kan bli flinkere til å utvide restauranthoristonten sin

Håkon Solbakk fra Nærøy i Namdalen lever av å lage mat. I høst vant han og resten av landslaget to gull i kokke-OL.

- Jeg drev ikke noe særlig med matlaging når jeg var barn, det var aldri noen stor greie. Det gikk mye i idrett. Jeg tenkte egentlig ikke på det før jeg skulle velge studieretning før videregående. Jeg var skolelei og ville gjøre noe praktisk. Da endte jeg opp på kokkelinja, smiler han.

OL-gull

At han endte opp på kokkelinja har han ikke angret på. Etter noen år som lærling fikk han jobb på Rica Nidelven hvor han jobbet frem til NordØst startet opp i fjor. For to år siden ble han tatt ut til landslaget og like lang tid brukte de på å forberede seg til kokke-OL som var i oktober. Derfra reiste Håkon og resten av landslaget hjem med to gullmedaljer, både i varmmat og kaldmat.

- Å vinne føltes utrolig stort. Det er klart vi håpte, og vi hadde en god gjennomføring, men man vet jo aldri. Så når vi fant ut at vi hadde fått gull var det helt fantastisk, smiler Håkon.

Landslagssamlinger har de hver måned, og samlingene varer nesten ei uke hver gang.

- Blir du aldri lei av å lage mat?

- Nei, i landslagssammenheng blir jeg aldri det. Men det er klart, enkelte ganger er man mer motivert enn andre. Men det er faktisk svært sjeldent jeg er lei, sier Håkon.

Nå er han tilbake i jobben som kjøkkensjef, en jobb han stortrives i. Han mener restauranten han jobber i, NordØst, tilføyer Trondheim noe byen har manglet.

- Vi kombinerer smaker fra Asia med norske råvarer og serverer mye fisk. Kjøtter lager vi med asiatiske teknikker. Det beste med å jobbe her er at jeg får være kreativ hver dag og at vi lager noe annet enn de andre restaurantene i byen.

Håkon bruker det meste av tiden sin på jobben. Det er lange kvelder og mye ansvar.

- Det er klart at det er et stort ansvar å være kjøkkensjef, men jeg tenker ikke så på akkurat det. Jeg tenker at det er en utfordring og at du baer må tvinge deg selv til å takle det. Og det mener jeg at jeg har gjort, sier han.

Bedre restaurantmiljø

Håkon syns restaurantmiljøet i Trondheim har blitt bedre og bedre de siste årene, og at utvalget i restauranter begynner å bli ganske så bra. Men en oppfordring har han til Trondheimerne:

- Jeg synes folk kan bli flinkere til utvide restauranthorisonten sin. Det er så mye mer i Trondheim enn Egon og sånne steder. Noen sier det er dyrt å dra på NordØst, da bruker jeg å si at i forhold til hva en får servert så er NordØst mye billigere enn Egon, sier han.