Det har tatt mer enn 25 år fra idé til film for Martin Scorseses «Silence», basert på den japanske forfatteren Shūsaku Endōs roman fra 1966. Filmen fikk bare én Oscar-nominasjon, for Rodrigo Prietos foto. Det viser hvor dårlig Oscar-akademiet er til å anerkjenne Scorseses beste filmer.
«Silence» når ikke opp til øverste hylle hos Scorsese, men i mine øyne er den hans beste film siden «The Departed» (2006), samt et mektig motstykke til hans forrige film, den underholdende, mer lettkjøpte «The Wolf Of Wall Street» (2013).
Av de klareste forbigåelsene i Oscar-historien er at Scorsese ikke fikk pris for noen av sine mesterverk, «Taxi Driver» (1976), «Raging Bull» (1980) og «Mafiabrødre» (1990). Ei heller hans nest beste filmer «King Of Comedy» (1982), «The Last Waltz« (1978) og «The Age Of Innocence» (1993) ga Oscar-glans til regissøren.
Les også anmeldelsen av Oscar-vinneren «Moonlight»
Settingen i «Silence» er en slags religiøs «Mørkets hjerte»-historie, hvor to unge, portugisiske jesuittprester på 1640-tallet drar til Japan, for å lete etter en frafallen prest, spilt av Liam Neeson. Andrew Garfield og Adam Driver spiller misjonærprestene som med fare for eget og andres liv oppsøker et land hvor den japanske inkvisisjonen brutalt forfølger kristne med tortur og død.
Det er fascinerende å se Garfield og Driver i roller og tidskoloritt, fjernt fra det de vanligvis gjør. Filmen er fortalt med en ro og stillhet som kler den brutale kulturkampen som utspiller seg. Stillheten tittelen spiller på, er Guds taushet, til de hardt plagede prestene, i møte med umenneskelig grusomhet, i kamp om tro.
Det er ikke ofte det lages storfilm av såpass kvalitet, om tro og tvil. Forfølgelsen av og hatet mot annerledes troende, som utspiller seg på 1600-tallet, fortoner seg sørgelig aktuell også i vår tid. Religiøse spørsmål og skyld har gjennomsyret mange av filmene til Scorsese, inkludert flere av gangsterfilmene hans.
«Kundun» (1997) og «Jesu siste fristelse» (1988) står «Silence» nærmest i Scorseses katalog. Som sådan står den seg godt, selv om sluttscenen blir litt banal, i en film hvor Scorsese ellers er befriende ujålete og nøktern i stil og tone. Issei Ogata er et syn, og ikke minst verdt å høre som inkvisitoren Inoue. «Silence» er en av de mest sobre filmen til Scorsese. Det trengs i møte med en historie så sterk og vond, at det ikke er rart det bes om Guds inngripen.
Anmeldt av TERJE EIDSVÅG