Paula Hawkins krimroman «The Girl On The Train» ble en av fjorårets største suksesser i sjangeren, på norsk som «Piken på toget». Filmversjonen starter isende godt. Den vinner en god del på å ha Emily Blunt i hovedrollen som den alkoholiserte kvinnen som lever seg farlig inn i familiedrama hun ser fra toget.
Mer om Emily Blunt: «Advart mot kvinne i dopthriller»
Solid lydspor av Danny Elfman spiller godt opp mot den mørke historien som er dunkelt underfortalt, med heftig bruk av tilbakeblikk i første del av filmen. Blunt er god som ustabilt ladet observatør og forteller av en historie som er enda dunklere enn den først kan se ut.
Dessverre er ikke den bredpenslede, ujevne regissøren Tate Taylor mann for å lage helstøpt film av historien. «The Girl On The Train» blir fra midten og utover en stadig mer irriterende demonstrasjon av at det som kan fungere i bok ikke nødvendigvis fungerer på film. Det gjelder særlig forholdet mellom å vise og å fortelle.
Det er naturlig å sammenligne filmen med den raskt produserte filmversjonen av Gillian Flynns krimbestselger «Gone Girl» av David Fincher for to år siden. Taylor lykkes i langt mindre grad i å få filmen til å stå solid for eget grep.
Uten å røpe hva som skjer, blir formidlingen av det i filmens siste del like overfortalt som starten er underfortalt. Blunts rolle er omtrent like god som et par av mannsrollene er dårlige. En intrige skrevet for å lure publikum, gjør historien hulere enn godt er når den avsløres på film.
Ulekker hevnvold i sannhetens øyeblikk gjør ikke saken bedre. Gode Emily Blunt blir latt i stikken av en irriterende ujevn film. «The Girl On The Train» har flere kvaliteter enn antall prikker på terningen bærer bud om, men det er desto mer skuffende å se en film som er nær ved å bli god, tryne slik i siste del.
Anmeldt av TERJE EIDSVÅG