Det er alltid stas når det viser seg at forhåndshypede artister innfrir under Bylarm, særlig når de har gitt ut såpass lite at det er en viss frykt for høy døgnflue-faktor.

Den tidligere The Voice-semifinalisten OMVR (uttales Omar) har imidlertid brukt tiden siden konkurransen i 2012 godt, og er kommet ut på den andre siden med et eget uttrykk som sitter som spikret.

OMVR lager klubbsoul, med tilsynelatende 50/50-vekt på virkemidlene. Det låter moderne og skarpt, bassen sparker blytungt, men heldigvis er låtene først og fremst av det slaget der kjærligheten til klassisk soul og r&b ikke bare skinner gjennom, men får være premissleverandør. Han har historien inne og – ikke minst – han skjønner den.

Grepet med tre gode korister er gull, det gir en ytterligere harmonisk dimensjon til et lydbilde som kunne blitt vel strengt uten. For i noen midtempo-partier kan beatsene bli litt vel brautende og slåss litt med OMVRs eleganse, en kamp han likevel stort sett kommer seirende ut av.

Han brenner av sin hittil eneste singel «Hold You Back» som første låt, og til tross for et litt nølende første vers og refreng, henter han seg inn så kraftig at det blir en ytterligere styrking av en sang som kommer til å bli stående som et av årets beste norske popøyeblikk.

Med unntak av en litt anonym låt midtveis, er settet en berusende opplevelse, høynet av tilfredsstillelsen du kjenner når du hører noen som har fått det til, uten forbehold.

Og da har jeg ikke engang nevnt stemmen, OMVRs aller største fortrinn. Han synger fenomenalt, elastisk og luftig, med nok ornamentering til å lokke noen hyl ut av første rad, men samtidig med nok selvbeherskelse til at melodien får stå på egne bein. Den avsluttende balladen «Expectations» beviser i tillegg at han har pondus også til å bære den emosjonelle tyngden god soulmusikk er avhengig av.

Så er det likevel over nesten før det startet. Selv den tilmålte Bylarm-halvtimen blir litt for lang, OMVR avslutter settet etter knapt 25 minutter. Det signaliserer at han fortsatt bare er i startfasen – skal man følge en gammeldags albumtanke, har han fortsatt tre-fire låter på samme nivå til gode før han sitter med en knalldebut.

Men inntil da: Har det vært laget kvassere og bedre moderne soul enn dette i Norge? Jeg kan ikke komme på noen som er i nærheten.