I 1728 bestemte kong Frederik 4. å sende et skip til Grønland for å omvende grønlenderne, «de ville», til å bli kristne dansker.

Presten, Hans Egede, fikk jobben med å gjøre hedningene til gagns mennesker, gjerne med pisken i hånden. Portrettet av presten, den sorte mann, viser hvilken kunstner med ord Leine er, beskrivelsen av en sammensatt, simpel og voldelig mann med et nesegrev av en annen verden, sitter som en påle i kjødet.

For å befolke kolonien rasket man sammen tukthusfanger og prostituerte og massegiftet dem. I tillegg til håndverkere, soldater, et par ekstra prester og en fordrukken guvernør skulle Danmark utvide sitt rike, ved rovdrift.

Egedes store fiende, som er konflikten og navet i denne fantastiske historien, er åndemaneren, den røde, Aappaluttoqs, som den grønlandske kulturen er personifisert gjennom, med evner og innsikt som ligger tett på sjamanen. Gnistene mellom de to skyldes at da sønnen til den røde ble dødssyk, gikk han til Egede for hjelp. Da han kom for å hente gutten, hadde presten døpt ham og gitt ham et kristent navn. Samtidig som han nektet å gi ham tilbake til faren.

Kolonien er en svinesti av lus, drikking, puling og villskap. Alt er gjennomvått, maten, klærne og byggematerialene. Folk begynner å dø i hopetall, de fryser i hjel, smittsomme sykdommer florerer, stanken fra døende mennesker er beskrevet i et språk som gir leseren kvalmefornemmelser. På et vis gjør det bare Egede sterkere i troen, lidelse gjør godt. Tukt likeså, han slår sine barn og kone, mens han kjæler med stesønnen, gutten han stjal.

Fortellingene fra bibelen fanger urbefolkningenes nysgjerrighet, særlig historien om Abraham som ofret sin sønn Isak. Noen lar seg omvende.

Som i forløperen til denne boken, «Profetene i Evighetsfjorden», som Leine ble hedret med Nordisk råds litteraturpris for i 2013, myldrer det av mennesker og synsvinklene skifter, med historiene til hovedrolleinnehaverne, i sitt genuine språk. Som hos den melankolske legen Kieding, som gir opp bekjempelsen av sykdommene. Eller som det skarpe språket hos den hissige og konstant fulle guvernøren Pors, som har sine svin på skogen. En av de få sympatiske menneskene i boken er Gertrud Egede, kona til presten.

Leine skriver i etterordet at «De fleste personene i romanen levde og het det de heter i romanen. Mange av hendelsene som er beskrevet i romanen skjedde i virkeligheten, men en del har jeg funnet på selv». Det har blitt en svært mektig leseopplevelse, spennende og underholdende i en verden av maktmisbruk og religiøs galskap. Og en betydelig innsikt i skikk og seder hos grønlenderne. Om presten som trodde han eide landet og motstykket, Aappaluttoqs, som er en skanse mot galskapen og for noe bedre.

Jeg kan ikke huske å ha vendt sidene så hurtig om i en historisk roman på 602 sider før.

Anmeldt av STEIN ROLL