Ruben Östlunds femte spillefilm bekrefter at den 43-årige svensken fortsetter å styrke sin posisjon som en av vår tids ypperste filmskapere. «The Square» fikk som første svenske film på 56 år Gullpalmen i Cannes i mai. Som Östlunds forrige film, «Turist» (2014), pirker den underfundig og syrlig i skandinavisk mentalitet, sett fra øvre middelklasse.
Det er fristende å se filmen som et fornøyelig og utfordrende apropos til vårens kunstdebatt i Trondheim. Den tangerer også den generelle debatten om hvordan vi snakker om kunst, samt hvordan kultur kan få oppmerksomhet i en ny medievirkelighet.
«The Square» er typisk Östlund, egnet til å provosere, more og diskutere. Filmen er særdeles velregissert i enkeltscener. Dessuten er den full av pinlige situasjoner, rundt en dansk kurator ved et stort museum for samtidskunst i Stockholm.
Claes Bang er formidabel i hovedrollen, som elegant kulturmann med stor K. Mens Östlund tok for seg mannsrolle i krise det spektakulære, herlig gjennomførte indre- og ytre snøskreddramaet «Turist» (2014) er «The Square» løsere, men mer grandiost pakket.
Sval, elegant musikk gir lekende bakteppe til et episodisk drama som kan fortone seg som en slags striglet kreativ middelklasse-variant av Roy Anderssons velregisserte svenske tilstander.
Bangs kurator blir ved filmens start frastjålet lommebok og mobiltelefon. Det ruller i gang skarp satire over samtidskunsten, med syrlig blikk på forholdet mellom kultureliten og lavere samfunnssjikt.
Forholdet mellom samtidskunst og verden utenfor museet spisses effektivt gjennom kuratorens jakt på sin mobiltelefon. Media og kampen om oppmerksomhet får også gjennomgå. For å kommunisere bredt, lager innleide konsulenter en kontroversiell video for en utstilling som gir museet mye mediedekning, for å si det sånn.
Ruben Östlund er svært god på underfundig og skarp satire i vekselvis beklemmende og fornøyelige scener. Scener så gjennomført orkestrert i lyd og bilde at det er en fryd å se maktpersoner og institusjoner bli avkledd. Bokstavelig talt for kuratorens del, i årets klammeste sexscene med Elisabeth Moss («The Handmaid's Tale»).
Filmens eneste svakhet av en viss betydning, er at den ikke kommer like mesterlig i mål som den går ut og underveis skrur til historiene. Den avsluttende delen med besøk fra og kollisjon mellom vår mann fra kultureliten og et barn fra lavere samfunnslag, er bedre tenkt enn gjennomført. «The Square» er likevel en av sesongens og årets beste filmer, så frekk at den inviterer publikum til å le av seg selv.
Anmeldt av TERJE EIDSVÅG