Det gror godt i islandsk film for tida. I fotball som i film framstår sagaøya med en internasjonal gjennomslagskraft som Norge bør la seg inspirere av. «Hjartasteinn» er på noen måter en typisk spillefilmdebut, om ungdom og pubertet. Den har litt til felles med fjorårets nesten like gode «Småfugler», men er enda bedre og mer lummer i historie og stil.
Handlingen utspiller seg i en fiskerlandsby i islandsk utkant, rundt to tenåringsgutter med vanskelige familieforhold på hver sin kant. Vesle Thor sliter med ustabil enslig mor og utspekulerte storesøstre. Kompisen Kristian har en alkoholisert og brutal far i grell kontrast til den følsomme unge gutten.
Landskap, folk og dyr fanges med røff sensualitet av fotoet til Sturla Brandth Grøvlen. Filmfotografen fra Trondheim begynner å få en imponerende rekke med svært varierte internasjonale filmer av høy kvalitet, etter gjennombruddet med Sølvbjørn i Berlin for tyske «En Natt i Berlin» i 2015.
Ramme og miljø er litt beslektet med Grøvlens forrige islandske film, «Stabukker», men stilen er ganske annerledes. Pubertet, landskap og dyr formidles med et sensuelt blikk som står usedvanlig godt til historien og typene. Det gjør at «Hjartasteinn» blir noe mer enn enda et godt, sårt ungdomsdrama. I tillegg framstår den som lysende begavet filmfortelling.
Etter manus fra regissøren er «Hjartasteinn» et lysende eksempel på at for å lage god film, er hvordan historien fortelles minst like viktig som hva som fortelles. Det finnes alt et utall bøker og filmer om søkende, sårbar ungdom en avgjørende sommer i puberteten. Så særlig original er «Hjartasteinn» ikke.
Det er det filmen og kamera får ut av skuespillerne, miljøet og historien som gir særdeles løfterik spillefilmdebut. Om vennskap, sårbarhet og utprøving av seksuell identitet i dirrende og flytende overgang mellom lek og alvor. Det er på høy tid også norsk film gjør bruk av ferdighetene til fotograf Sturla Brandth Grøvlen. Bare se på denne.
Anmeldt av TERJE EIDSVÅG