En familiefilm som starter med at en nyfødt mister foreldrene, virker brutalt for en film med 6-årsgrense. «Richard Storken» er koseligere og varmere enn den dramatiske starten antyder. Som familiefilm om å være annerledes, med ønske om å bli anerkjent som en del av flokken, er det ikke vanskelig å tolke historien i aktuelle sammenhenger.

«Richard Storken» hadde verdenspremiere på filmfestivalen i Berlin og er alt solgt til store deler av verden. Den tysk-norske co-produksjonen med et budsjett på 90 millioner kroner, skildrer trekkfugler og noen løse rare fugler på tur gjennom Europa, mot Afrika.

Les også anmeldelsen av «Oskars Amerika»

Filmen har heldigvis ikke blitt en såkalt «europudding», hvor dårlige kompromiss mellom ulike produsentland vises på lerretet. Tvert imot er «Richard Storken» en solid, morsom, velgjort, velskrevet og godt dubbet familiefilm som funker gledelig godt på norsk.

Frisk bruk av humor, god oversettelse og dyktige norske stemmer løfter filmen. 11-årige Oskar Fjeldstad-Bergheim er perfekt som den vesle spurvungen Richard som oppdras av en familie med storker. Haddy N'jie er ugla og Bjarte Hjelmeland er undulaten som slår seg sammen med vår fugl i forsøk på å ta seg til Afrika for å finne storkeflokken som etterlot spurven Richard i det kalde nord.

Det er godt å se en bred europeisk animert familiefilm hevde seg brukbart mot de mer påkostede amerikanske variantene. Den flotte, sveitsiske kinoaktuelle «Løvetannbarn» er mer ambisiøs i animasjon og filmfortelling og enda mer utfordrende i tematikk. «Richard Storken» er bredere, snillere, men har samtidig spenning, humor og fortellerglede nok til en overraskende sprudlende film, til temaet å være annerledes.

Foreldre som synes barna er for mye på nett, vil sannsynligvis kose seg ekstra med visualiseringen av å være «online» i filmen. Fugler rundt om i Europa sitter «tilkoblet» på linjer de ikke kommer bort fra, hvor de formidler «likes», kvitring og venneforespørsler.

Den norske versjonen har referanser til Sondre Lerche, Donald Trump og 70-tallsklassikeren «Lasse og Geir», uten at det blir barnefilm for voksne. Fuglemøte med passasjerfly, samt skumle hulebeist i filmens dramatiske finale gir fartsfylt familieaction.

Den vesle spurven og vennene hans utsettes stadig for prøvelser i vennskap og mot. Bruken av popmusikk innimellom kler filmens tone og stil bedre enn den mer søtladne originalmusikken til Eric Neveux. I en delvis norsk familiefilm så vel store som små vil ha glede av.

Anmeldt av TERJE EIDSVÅG

Les også anmeldelsen «Sjarmerende dokumentar som passer for barn»