Den drøyt to minutter lange traileren til «Jakten på Berlusconi» fungerer mye bedre enn den 82 minutter lange filmen. En slags krimkomedie fra hestemiljø med kjente norske tryner prøver å gjøre litt av det samme med travmiljøet som Ole Endresens forrige film gjorde med curlingmiljø
I «Kong Curling» fikk han hjelp av Atle Antonsen til manus. Her er han hatt ansvaret for historien selv. Det er der det svikter mest, i en film som knapt henger sammen som filmfortelling. I stedet får vi en rekke mer eller mindre middelmådige enkeltscener rocket opp av kul musikk og stilige bilder som aldri blir noe mer enn en tredjerangs Tarantino-pastisj med norsk hestesmak.
Det er ikke skuespillernes feil. Flere gjør så godt de kan. Bjørn Floberg ler skummelt og Jon Øigarden er skikkelig sint med rar hatt. Morten Ramm er fanget i en altfor lang sketsj, mens kvinnene enten er litt dumme, veldig kåte, eller en kombinasjon av dum og kåt.
Den italienske politikeren i tittelen er i denne sammenheng navnet på en hest. «Jakten på Berlusconi» er en machokomedie om små og store skurker som prøver å fikse et travløp og latterlige politifolk som prøver å avsløre dem.
Det er ikke skuespillernes feil at filmen ikke får den opp. Det ser ut som filmen har investert mer i hvordan skuespillerne skal se ut enn hva de skal si og gjøre. For fotballinteresserte som husker 80-tallet er det litt morsomt at hovedpersonen heter Bjarte Lem, men særlig filmatisk er det ikke.
Vanligvis så gode Arthur Berning sliter med rollen som småskurk og gigolo i campingvogn. Han får den heller ikke opp, til diagnosen «erektil dysfunksjon» av dyrlege Odd Magnus Williamson. Filmen har større problem, da den fungerer verken nedentil eller oventil.
