- Ungene mine snakket først om bestefars pupper. Så mente de jeg hadde pupper også.

En streit sak, ifølge Rasmus Rohde. Likevel måtte han fundere litt på dette med pappapupper. Han nynnet for seg selv om temaet. Snart hadde det blitt en sang, og i høst har sangen vokst til å bli en helaftens familiemusikal på Trøndelag Teater. "Puppan te pappa" forteller historien om tidsklemme og selvrealisering i en liten familie. Mye kan skje når pappapuppene må trenes bort.

Men når Rohde nå skal intervjues om det hele, inne på selveste hovedscenen, vil han aller helst fortsette å posere med gitaren for Adresseavisens fotograf. Det er morsommere enn å prate. Til slutt får han likevel ferten av kaffe borte hos journalisten, og beveger seg i retning av morgenens tredje kopp. At kaffen er kald hefter ikke, Rohde får hodepine uten.

– Du trives der oppe på scenen?

– Ja, det er artig å bli tatt bilde av. Det er barnslig og litt pinlig, flirer Rohde, lett beskjemmet.

– Man skal egentlig ikke synes at sånt er artig. Men det er jo artig.

Tilhørighet til teateret

Rohde kaller seg helst kulturarbeider. Fra sjuårsalderen gikk han på musikkskolen og klimpret seg gjennom Gitarbok 1, 2 og 3. Moren var skuespiller, og unge Rohde oppholdt seg mye på Trøndelag Teater. ”Juba juba” med Knutsen og Ludvigsen fungerte som barnevakt; han hevder å ha sett forestillingen 12 ganger i 1986. Også hjemme var det kunst, kultur og teater som gjaldt.

– Og derfor har vel søstera mi blitt psykiater, haha! Det er naturlig at noen blir skikkelig leie, mens andre blir bitt av basillen, som meg.

39-åringens faste band, angivelig verdens beste, oppsto i orkestergraven på Gamle Scene i 2007 da Rohde jobbet på teateret som musiker. I forkant hadde han begynt å opptre på barneskoler med folkemusikk tilpasset et ungt publikum.

– Vi måtte lage noe eget for at målgruppa skulle sitte i ro, forklarer Rohde, som hittil har spilt inn fire plater med egne barnesanger. To av dem har innkassert Spellemannspris. Karakterer fra sangene, blant andre Sylfrekke Vibeke, Storeslem og Magda Mikalsen, blir nå å se på teaterscenen i den ferske forestillingen. Settingen har opphavsmannen hatt i bakhodet siden oppveksten i Ila.

– ”Puppan te pappa” foregår i et bakgårdsmiljø og har henvisninger til Ottos Dagligvare, en butikk i Erling Skakkes gate som folk på min alder vil huske, forteller han.

Kollektiv innsats

En smule morgentrøtthet demper stemningen, men Rohde er likevel høyst til stede nå, rastløs og påskrudd. Er det premierenerver som gjør seg gjeldende?

– Ja. Jeg gleder meg veldig til at folk kommer, og vi får begynt å spille dette for unger og storesøsken, mammaer og pappaer, onkler og tanter og besteforeldre. Hele familien. Stykket handler jo mye om nettopp det å være en familie. Vi håper på mye fliring, samtidig som vi behandler ting på et alvorlig plan også, sier Rohde, og presiserer at man må tulle tilstrekkelig mye før man kan synge om for eksempel kattunger som avlives.

– Alvor må alltid balanseres med litt tull?

– Ja. Eller med masse tull.

Da Rohde fikk forespørsel om å sette opp et stykke på Trøndelag Teater, var det ingen tvil om hva tittelen skulle være.

– ”Puppan te pappa” er også navnet på den mest kjente sangen vår, og en forestilling skulle derfor handle om pappaen i sangen, det var utgangspunktet. Hvem er han, og hva skjer med ham? I sangen heter det at «når høsten kjæm, tar han sykkelshortsen frem», det er jo veldig konkret, sier Rohde, som også selv opptrer på scenen.

– Jeg skal gjøre mitt som orkesterleder under forestillingene, men ellers er det regissøren som er sjefen nå. Alle involverte utgjør et kollektiv, å lage teater er jo å få til noe sammen med andre.

Ikke bare sukkerspinn

Rohde engasjerer seg i alle sider ved sjangeren barnemusikk, og har bevisst valgt det som sitt hovedprosjekt i lengre tid.

– Musikalsk sett er det frie tøyler, du kan gjøre hva som helst. Du velger litt andre ord når du skriver tekster, men det behøver ikke være mindre komplekst av den grunn. I mye barnemusikk blir det bare sukkerspinn og godteri, men vi må snakke med barna våre om vanskelige ting også, som alkohol og overgrep og all skiten, internett og alt du kan finne der. Og vi kan synge om det, innenfor en kunstnerisk ramme. Barn gir sin fulle og hele oppmerksomhet, både til det som er alvor og det som er artig. Og så kan de fort bli distraherte. Går de lei, så går de lei.

– Har du noen gang gått lei?

– Ikke det å formidle kultur, men man kan bli lei rare forhold på turne. Å måtte skifte inne på handikapdo uten rørtilkobling. Når du bookes i siste liten til barneprogrammet på en festival, og så lukter det øl i konsertteltet fra festen kvelden før. Det er mye sånt.

PumpeRumpe 45

Midveis i intervjuet starter lydprøver til «Puppan te pappa», og temasangen til treningsprogrammet «PumpeRumpe 45» gjaller taktfast idet vi forflytter oss til teaterets personalkantine. I forestillingen handler det også om kroppsfiksering, når den barmfagre pappaen lar treningshysteri ta over hverdagen.

– Faren forandrer seg veldig, familien blir snudd på hodet. Kona mi og jeg jobber borte på Skansen stasjon, og ser mange av disse fedrene som kjører forbi på sine supersykler, de har pulsklokke og skal rekke et eller annet. Det er positivt at folk trener, men det kan bikke over, og det føltes naturlig å lage noe for barn om dette.

I «Puppan te pappa» ender historien godt til slutt.

– Det er veldig viktig å vise at det kan gå bra. Ikke at vil skal moralisere, pappaen i forestillingen gjør jo det mange av oss gjør. Men når ungene oppdager verdenen med treningssentre overalt og vil trene selv og ta solarium, må vi ha noen holdninger til det, mener Rohde.

Selv har han tilbrakt adskillige timer på treningssentre som research til forestillingen.

– Jeg har aldri holdt på med sånt før, men det har vært veldig morsomt! Jeg har prøvd personlig trener, vært på Zumba og spinning og yoga, med mange damer rundt som så litt rart på meg. En spennende reise!

Tidsklemt kulturarbeider

Som andre foreldre kjenner også Rohde på tidsklemma.

– Jeg drar jo mye rundt og spiller, og har vært redd for å bli en artig-onkel for alle andre barn enn mine egne.

– Hva slags pappa er du?

Rohde drar på det.

– Det vet jeg ikke. Tror du må spørre ungene om det.

– Hva slags pappa vil du være?

– Jeg skulle gjerne vært mer som pappaen i forestillingen, slik han er i starten. Han leker med ungene, og kan i tillegg å reparere ting. Når ting går i stykker hjemme hos oss, må vi ringe farfar. Jeg er litt mer inne i huet mitt, for å si det sånn.

Før musikalpremieren har Rohde likevel satt seg et konkret mål.

– Vi vil lage en heidundrende kveld sammen med publikum. Vi skal ha det artig sammen, vi skal gråte litt sammen og vi skal juble sammen til slutt. Det må være greia.

Sju spørsmål:

1. Hvilken musikk kobler du best av med?Akkurat nå er det sisteplata til Leonard Cohen, ”Popular Problems”

2. Hvilken bok har gjort sterkest inntrykk på deg?”Frihetens øyeblikk ” av Jens Bjørneboe, som jeg leste i syttenårsalderen. Det må ha vært anarkismen i den som fenget.

3. Hvilken film har du sett mer enn to ganger?”Fanny og Alexander”. Det blir litt korrekt å si, men det er en fantastisk film.

4. Hvilken kulturbegivenhet vil du gjerne oppleve?Mekatonia og Cirka Teater, en gang til.

5. Hvilken kulturopplevelse vil du helst glemme?Jeg har sittet i orkesteret som gitarist og hatt lydprøver med kjente artister som tror de er guds gave til menneskeheten. Jeg skal ikke si navn, men pompøse artister er det verste som er.

6. Hvilken kulturpersonlighet vil du helst invitere på middag, og hva vil du servere?Stefan Sundström, en svensk visesanger jeg har dyp respekt for, skal visst være en hyggelig fyr. Han skulle ha kommet til meg og Anne og spist kjøttsuppe eller fårikål.

7. Du er kulturminister for en dag. Hva ville du ha gjort?Jeg er dypt bekymret for hva Frp/Høyreregjeringen driver på med, og ville bestemt at kulturbudsjettforslagene deres skulle forbys og bli straffbare. Nå kan de jo for eksempel ruinere Den kulturelle spaserstokken.