Hvordan ble Anne B. Ragdes tre Neshov-bøker tatt i mot i samtiden? Vi dykket ned i arkivet. For første gang er anmeldelsenee tilgjengelige digitalt. Avisen opererte ikke med terningkast da disse bøkene ble utgitt.
BERLINERPOPLENE
Uhyggelig drama med Duunsk anslag
Mektig, følelsessterk generasjonsroman fra en gård på Byneset med hjerteskjærende hemmeligheter bakt inn i en skittenrealistisk stil.
Det er på det brede lerretet, som i romanen «Arsenikktårnet» fra 2001, med sammenbrudd og traurige familierelasjoner i flere ledd, en kjenner forfatterens løveklo best. Også årets roman dasker leseren tungt med sine sterke scener og uhyggelige avsløringer om en maskert mentalitet i en verkebyll av en familie - i et tidsspenn på rundt 60 år, selv om romanen lever og ånder i nåtid.
Brødrene Margido, Erlend og Tor møtes igjen da moren dør, en mor som har styrt mann og barn nærmest på sjelelig grunn med sin strenghet og sparsomhet, bare Erlend berget unna da han stakk av til København som ung for å leve ut sin homofili. Erlend er brødrenes rake motsetning; en narsistisk narr, en sårbar hedonist med sans for champagne og dyre glassfigurer. Margido, en følelseskald begravelsesagent med kvinneangst, er den av brødrene som trer vagest fram. Tor derimot, er en person som fremstår med hjerteskjærende tyngde med mange f-ord i sjelesekken: forkommen, fobisk, forstyrret, fordomsfull (mot Erlend) og med en fiksasjon overfor moren av patologisk art. Han som ble igjen på den forfalne gården, stinkende av grisefjøslukta. Men også den eneste som har formert seg; datteren Torunn, produkt av en engangsopplevelse. Også hun dukker opp på Byneset i forbindelse med dødsfallet og begravelsen, i bitende kalde omgivelser rundt juletider. Det lusker også en far til sønnene rundt i kulissene på den isolerte gården, en skitten og nærmest umælende hillbillytype. Død for mange år siden, Tallek, bestefaren til brødrene og årsaken til hemmeligheten og arvesynden, dyrkes som den livskraftige: «da han døde, døde hele gården.» Det er en håndfast, hardbalen og handlingsmettet roman Ragde har skrevet (nærmest Olav Duunsk i anslaget), det er flere relasjoner her som er ypperlig beskrevet; scenen mellom far og datter i fjøset - i bakgrunnen ei purke som nettopp har født og som i
angst har spist opp flere av ungene sine (en allusjon som fungerer glimrende), Tors sammenbrudd og datterens tilnærming er realistisk diktning av høy karakter. Men også de andre relasjonene, f. eks mellom Erlend og Torunn (romanens humoristiske løft) er av troverdig art som gjør denne familiesagaen til en nesten knall roman, nesten fordi det lekker noen skvetter språklig bunnfall. Når Ragde skriver:«de tynne soveromsveggene som strittet av ører», så burde en minst brukt ljåen på denne skrekkelige språkblomsten. Det kler heller ikke ambisjonsnivået i denne boken at hun skriver: «Hun forstod det med selve kroppen. . .».
Men samtidig må jeg skynde meg å si at det finnes en så dramatisk setning i boken at den gir samme sjokkeffekt som hestehodescenen i filmen Gudfaren!
Anne Birkefeldt Ragde har skrevet en spennende, uhyggelig, men likevel oppbyggelig roman i all sin medmenneskelighet.
Anmeldt av STEIN ROLL
EREMITTKREPSENE
En brutt fortryllelse
Der fjorårets «Berlinerpoplene» eide en storslått stereofoni, blir fortsettelsen bare en mollstemt monoversjon.
Det er alltid en stor merkantil fristelse i å skumme fløten av en kritiker- og publikumssuksess. Men det man vet, mest fra filmens verden, er at i 99 av 100 tilfeller så er toer'n alltid svakere enn ener'n.
Når Ragde byr opp til en ny litterær dans med de samme personene som i fjorårets duggfriske roman, som ble drevet fram av en besettende sanselighetsrealisme skrevet med stort overblikk - der hverdagsmenneskene fikk mytiske dimensjoner i det familiedramaet som utspilte seg på Byneset, opplever jeg at årets fortsettelse mangler retning, vilje og plot. Begynnelsen og midtpartiet i «Eremittkrepsene» holder nesten samme kvalitet som «Berlinerpoplene»; Ragdes forelskelse i sine romanfigurer er levende og ambisiøs, men så er det som den ubesværete kapittelsvitsjingen, denne smidige glidelåskjøringen mellom hovedpersonene Margido, Tor, Erlend og Torunn stanser opp og skaper litterær trafikk-kork.
Språket mister spenst, personenes handlinger blir mekaniske og taper troverdighet og en mollstemt grettenhet inntrer i romanen. Begravelsesagenten Margido avdydifiseres i en alder av 52 år, men får hetta og lukker seg eremittaktig tilbake til sitt skall. Tor hugger seg i kneet, blir tatt på fersken i å pisse på vasken og blir suicidal. Torunn får en mer fremtredende rolle - men har ikke volum og stor nok karakter til å heve romanen utover dens holdningsløshet. Erlend og Krumme kosehomser videre, med en innlagt og maniert krisesituasjon som løser seg på en simsalabim-måte som kunne ha vært morsom, men som egentlig blir bare pussig. Romanen mangler rett og slett et helstøpt hendelsesforløp, en primus motor.
Der «Berlinerpoplene» beveget seg både rytmisk og stereofonisk på jorden og i himmelen, blir årets romans gjenbrukskonsept en monofonisk avspilling på bakkenivå.
Anmeldt av STEIN ROLL
LIGGE I GRØNNE ENGER
I dødsskyggens dal
En noe langtrukken avrunding.
Med denne boken slutter trilogien om familien på Neshov. «Ligge i grønne enger» er ikke en frittstående bok, men bør leses i sammenheng med «Berlinerpoplene» og «Eremittkrepsene».
Som det ble bygget opp til i forrige bok, var det bare en ting som kunne drive handlingen i slektssagaen videre og det var at Tor Neshov forsvant ut av regnestykket. Og slik det antydes på slutten av «Eremittkrepsene», tok Tor konsekvensen av dette og endte sitt eget liv.
Hans død skulle bane veien for den nye tid. Han var det siste hinderet for brødrene Margido og Erlends optimistiske framtidsplaner. Med et kistelager på låven kan Margido få kuttet ned på kostnadene til firmaet sitt, og når en luksus-sommerbolig står klar i strandkanten på Byneset, kan Erlend snu sitt livs nederlag til seier. Alt som skal til for at dette regnestykket skal gå opp, er at Torunn trår til og overtar gården. Torunn, som i ekspressfart gikk fra å være persona non grata til selveste odelsjenta, ved gamlemor Annas død.
Men den gamle tid kaster ennå skygger over Neshov. Seks uker etter grisebondens begravelse er alt fortsatt ved det gamle. Det er våronn på gården, og Torunn sitter igjen med det uttakknemlige gårdsarbeidet. Selv om hun er en moderne byjente innhentes hun av den gamle tid. Av faren har hun ikke bare arvet en gård, hun har også arvet plikten.
Tristessen fra forgangne tider sitter i veggene, og legger seg som en tung bør over odeljentas skuldre. Margido kjenner det han óg, og unngår å komme på besøk. Han har sørget for avløser til å hjelpe til på gården, og trøster seg med det; litt har han da gjort!
Erlend har reist hjem til København, og er i lykkerus over det kommende farskapet.
Brorens død og Torunns sorg blir for ubehagelig for ham, og som med alle ubehagelige ting i livet, velger han å ikke forholde seg til det.
Med denne boka blir alle trådene samlet, men samtidig er det lite nytt som tilføres handlingen.
Selv om livet er i ferd med å ta en dramatisk vending for Erlend og Krumme, har det ikke ført til noen vesentlige forandringer hos noen av dem. Det shoppes og festes i kjent stil.
Margido derimot, har kommet litt ut av skallet sitt. Vi får vite mer om hverdagen hans, og blir på den måten bedre kjent med karakteren. Men underlig nok, den mest dramatiske historien blir ikke utnyttet i handlingen, den blir bare hengende i løse luften. Også skildringene av bipersonene er til dels sparsomme. For eksempel er den staute avløseren Kai Roger kjekk og snill. Men så mye mer får vi i grunnen ikke vite om ham.
På spørsmål om hvorfor det ble en bok nummer tre, har forfatteren svart at det var fordi hun ville finne ut mer om Torunn. Da hun kikket på prøvene av teateroppsetningen som er bygget over de to første bøkene, slo det henne at hun ikke hadde viet Torunn den plassen hun fortjente.
I «Ligge i grønne enger» sentreres handlingen i all vesentlighet rundt Torunn. Men i motsetning til de to foregående bøkene, hvor Torunn er den som tar grep og handler, har hun her blitt apatisk av sorg. Det gjør at hun er mindre nærværende i denne boka enn i de to foregående, og når fortellingen er slutt er Torunn fortsatt ikke ferdig fortalt.
Dette må ikke oppfattes som en oppfordring til flere bøker om Neshovfolket. «Ligge i grønne enger» er et riktigere punktum for fortellingen enn «Eremittkrepsene».
Her avsluttes det i samme tone som det hele begynte, og ringen blir sluttet.
Anmeldt av MARIA ÅROLILJA RØ
