John le Carré har rundet 85, men har fortsatt pennekraften i behold. Han har skrevet noen av tidenes beste thrillere, romaner som «Spionen som kom inn fra kulden» og «Muldvarpen» er udiskutable klassikere, og ikke mindre aktuelle i dag.

Han har gjennom sitt forfatterskap evnet å kombinere spenning på høyt nivå med adskillig menneskelig innsikt, og det er ikke alle forfattere forunt å ha denne egenskapen. I sine yngre år arbeidet han innenfor den britiske etterretningstjenesten, en tid han har hentet mye av sitt stoff fra, og som også kommer til syne i denne boka.

«Duenes tunnel» er en selvbiografi, der han tar sine lesere med på en eventyrlig reise gjennom et eventyrlig liv. Dette er ikke en biografi av den personlige sorten, han går sjelden inn på personlige forhold, med unntak av det anstrengte forholdet til faren.

Gjennom et langt liv har han møtt mange framstående personer, og han har en uforlignelig evne til å se det hverdagslige i det opphøyde, til å kle av all pompøsitet og maktaura uten at han slår under beltestedet. Om et besøk med Yasir Arafat på et hjem for foreldreløse barn skriver han blant annet som følger: «Arafat danser rundt blant sine elskede foreldreløse, det er som om han drukner i duften av dem. Han har grepet tak i snippen på keffiyehen og snurrer den rundt som Alec Guinness da han spilte Fagin i filmen om Oliver Twist, Han ser helt salig ut. Ler han, eller gråter? Det spiller knapt noen rolle, han er så åpenbart følelsesmessig berørt.»

Boka er - som alltid når den kommer fra Le Carrés hånd - velskrevet. Han forteller historiene med eleganse, vidd, oversikt og adskillig humoristisk snert. «Duenes tunnel» er også givende å lese opp mot hans tidligere romaner, da vi får nærmere bakgrunn for både handlinger og personer i flere av disse.

Dette er obligatorisk lesning for alle med interesse for spenningslitteratur.

Anmeldt av ØRJAN GREIFF JOHNSEN