Det slår ned som lyn fra klar himmel når det godt voksne og tilsynelatende lykkelige ekte-paret Sverre og Torill annonserer at de vil gå fra hverandre.

Deres tre voksne barn skjønner ingenting, og i månedene etter prøver de å forstå hva det er som har utløst denne dramatiske endringen, for forel-drenes beslutning får ringvirkninger også for dem. I sær den eldste datteren Liv som går inn i en krise hun ikke vet vegen ut av.

Det er lite fjas og tull med Helga Flatland!

I sine fire første romaner har hun tematisert tap og sorg, satt til et lite tettsted hvor flere unge menn har mistet livet under oppdrag i Afghanistan. En blytung materie som hun har nærmet seg med stort alvor og presisjon, men når hun nå skifter emnekrets, synes jeg hun kler det mye bedre. Fram til nå har Flatland som forfattertype vært noe av det vanskeligste jeg vet å anmelde; håndverksmessig er det ingenting å utsette på, hun er trygg i anslaget og vet hva hun vil, så hva er det som skjer når teksten ikke beveger meg?

Kanskje har det med fortellergrepet å gjøre? I årets roman har hun gått bort fra å bruke tredjeperson, men lar barna Liv, Ellen og Håkon selv føre ordet. Det gjør at jeg opplever teksten som tettere og nærmere. Bare noen ganske få sider ut i Livs beretning er jeg totalt hektet på den lille lykkelige familien. For det er en lykkelig familie, her ligger det ingen skremmende og mørke hemmeligheter under, ingen store konfliktlinjer, bare helt vanlig familietjafs, som for de det gjelder er viktig nok. Her kommer Flatlands minutiøst presise fortellerstil til sin rett, og jeg fryder meg over de herlige inkonsekvensene i det karakterene sier, de ulike oppfatningene om de samme hendelsene.

Flatland klarer å gi alle tre søsken en egen stemme, utstyre dem et eget temperament. Den lett kontrollavhengige storesøsteren Liv, den uavhengige mellomsøsteren Ellen og den nokså forkjælte lillebroren Håkon. Å lese om denne familien som ikke ligner på min egen; ikke bare føles det som den angår meg, den begeistrer meg også.

Foto: Adresseavisen