Ikke for dét, det går bra med D.D.E. også i 2016 – men det gikk enda likar da, i 1996, da bandet var Norges desidert største.
- Vi spilte på et handelsstevne i Skien. De hadde hengt opp en teppe foran scenen som skulle falle presis kl. 14. Jeg gløttet ut kvart på – ikke en sjel foran scenen. Ti minutter igjen, ingen. Fem minutter før? Ingen. Men da teppet falt, var det 15 000 der, helt svart med folk. Da skjønte jeg at det holdt på å skje noe spesielt, sier D.D.E.s trommeslager Eskil Brøndbo.
Vanvittig salg
Da D.D.E. startet i 1992, hadde de en mye omtalt femårsplan. De skulle være kjent over hele Norge i løpet av 2007. I stedet ble de landets største band etter fire. Med nesten 300 000 solgte er «Det går likar no» det fjerde mest solgte norskspråklige albumet noensinne, mer enn «Levva livet». Et vanvittig tall sett med 2016-øyne.
Brann i Bjarne Brøndbos bilopphuggeri
Etter å ha solgt 35 000 av debuten «Rai Rai» (1993) og 32 000 av oppfølgeren «Rai 2» (1994), fikk bandet en forsmak på hysteriet da de slapp liveplata «Det é D.D.E.» (1995), spilt inn på Bajazzo. Livedokumentet fanget bandet i sitt rette element og solgte oppsiktsvekkende 145 000. Likevel var de ikke forberedt på det som skulle komme med «Det går likar no».
- Vi hadde ingen anelse, det som skjedde var ubegripelig, et fullstendig kaos. Vi vet litt hvordan Marcus & Martinus har det i dag, kan du si, forteller Brøndbo på telefon fra Puerto Rico. En kort ferietur med familien før turnéavslutningen er det blitt tid til, og Eskil har måttet steppe inn som intervjuobjekt for storebror Bjarne. Frontfiguren har måttet dra til legen, om ikke med kuppelhau så definitivt med magasjau. Noe som får lillebror til å bemerke tørt at vokalister aldri føler seg helt friske.
- Noe av det beste vi har gjort
På «Det går likar no» fortsatte samarbeidet mellom bandets Frode Viken som melodisnekker og forfatter Idar Lind som ekstern tekstforfatter. Resultatet ble sanger som tittellåten, den norske klassikeren «E6», mer underkjente perler som «Steg», omdiskuterte «Rompa mi» og ni andre låter. Åge Aleksandersen hadde produsert de to første studioplatene, mens Svein Gundersen hadde skrudd lyd på liveplata. De fortsatte samarbeidet med sistnevnte på «Det går likar no».
Trønderrock, kultur og identitet
- Begge var fantastiske for oss, på hvert sitt vis, forteller Brøndbo.
- Da vi startet, kunne jeg absolutt ingen ting. «Spæll på ride-en», sa Åge, og jeg skjønte ikke hva han snakket om. Han måtte komme inn og tegne merker på cymbalene hvor jeg skulle slå, ler Brøndbo. Han forteller at Åge fikk maks ut av dem, men at Gundersen tenkte annerledes.
- Der Åge ga oss lov til å breie oss ut, holdt Svein oss i ørene og var ekstremt nøye. Men jeg hører nå at plata er friskt spilt. Det er ingen av oss som lytter mye på platene vi har laget, da jeg plukket den fram igjen før turneen var det nok 15 år siden sist. Men den står seg, vi fikk ut mye. Det er noe av det beste vi har gjort, mener trommisen.
Jobb, jobb og atter jobb
Da de var midt inne i det, husker bandets trommeslager lite annet enn jobb, jobb og atter jobb.
- Det var først et år eller to etterpå at vi skjønte at vi hadde blitt Norges største band og popstjerner. Vi hadde ikke tid til å nyte det, særlig ikke jeg, som er pessimisten i bandet. Selv om en konsert er utsolgt, er jeg den som tror at folk heller velger å være hjemme for å grille om det er finvær, flirer Brøndbo, som mener bandet på den tiden aldri helt skjønte hvor store de hadde blitt.
Med mastergrad i trønderkultur
-Det tror jeg var like greit, for å si det sånn. Like bra som at vi ble boende i Namsos, det var sunt for hodet.
- Hvorfor det?
- Selv hadde jeg neppe taklet å bo i Oslo eller Trondheim da det tok av, jeg hadde blitt konge på byen og bare brukt opp pengene. Det er artig å slå seg løs av og til på turné, men utrolig godt å komme hjem igjen til den lille plassen du kommer fra, sier han.
Dårlige terningkast
Mens publikum gikk av hengslene, møtte bandet mer motbør i anmelderkretser, både lokalt og nasjonalt.
«Som en folkelig norsk popplate er ikke «Det går likar no» mer enn middels – enkelte ganger mye bedre, noen ganger adskillig verre», skrev Adresseavisens anmelder Terje Eidsvåg om albumet. Det store plusset mente han kom med «E6»: «Plata har et aldri så lite mirakel. Drøyt midtveis kommer en sang som har potensial til å bli spilt døgnet rundt på P1 og P4 i ti år framover. Countryrockeren «E6» er Norge Rundt-låten Åge ikke fikk til med «Akkurat No»», skrev Eidsvåg og ble sannspådd. Hovedstadspressen var enda strengere, VG ga terningkast to.
- Vi var veldig skuffa over terningkastene. Jeg husker jeg parkerte utafor til mamma og pappa, og de snakket på radioen om hvor skandaløs «Rompa mi» var. Det såret oss, vi hadde jobbet som fanken med plata, sier Brøndbo, som innrømmer at bandet alltid har hatt et anstrengt forhold til medienes smaksdommere.
- Tja, vi har vært veldig opptatt av det – sikkert for mye i forhold til andre ting vi kan gjøre noe med. Men det har alltid vært et tema og irritert oss mye opp gjennom årene, sier han.
Musikalske utfordringer
Bandet har spilt hele «Det går likar no» under hele denne turneen, selvfølgelig etterfulgt av et knippe hits som alltid må være med uansett. Flere av sangene fra albumet er spilt kun få ganger eller ikke i det hele tatt på konsert før. Noe som har medført visse musikalske utfordringer. «Konge eller knekt» er aldri spilt live av en bestemt grunn.
Namsosingene er landets mest patriotiske musikklyttere
- Det er på tide med en innrømmelse. Jeg er ingen spesielt god trommis, selv om jeg har sagt og ment at jeg er verdens beste trommis for D.D.E. Å være i studio koster penger, det er ikke alltid man har råd til å bruke den tiden som trengs for å få det til å fungere. Så Per Hillestad ble leid inn for å gjøre noe småtteri på trommer jeg ikke fikk til, blant annet «Konge eller knekt». Det var sårt på den tiden, men jeg skjønner det bedre nå, forteller Brøndbo.
Mer harmonisk enn noen gang
Til tross for at han er hjemmekjær, forteller Eskil Brøndbo om yrkesskaden rastløshet etter et par uker med spillefri. Han klarer ikke se for seg et liv med pizza og gullrekka hver helg. For D.D.E. er ifølge trommeslageren en mer harmonisk gjeng enn de noen gang har vært. I løpet av snart 25 år har det vært høyspente perioder der de ikke har gått like bra sammen.
- Som i alle band har det vært mange spenninger – for vår del har det handlet mest om at alle skal finne plassen sin, og det har tatt tid, forteller han. En 12 år gammel TV2-dokumentar fanget bandet på sitt mest konfliktfylte og dysfunksjonelle.
- Vi, og særlig Bjarne, er lite glad i den. De hadde 350 timer opptak, og valgte ut kun det verste. Men vi var ikke så gode i lag på den tida. I dag har vi ordna opp i butikken og er mer samkjørt. Vi pleier ikke sosial omgang utenfor bandet, men det har vi aldri gjort. Men vi kjenner hverandre så utrolig godt, og på tur er vi fortsatt de barnsligste guttene som finnes.