Thorvald Steen har et mangslungent forfatterskap, der hans historiske romaner lenge så ut til å være den store beholdningen.

Det var før han for 11 år siden begynte å foredle egen historie til skjønnlitteratur. «Vekten av snøkrystaller» er en poetisk formidling av drømmer og nederlag; fortielse og familiehemmeligheter. Historien fra 2006 om en jeg-person som lærer seg å leve med en kronisk muskelsykdom, ble etterfulgt av «Det lengste svevet» i 2008 og «Balanse» i 2012. Fine bøker begge to, men i denne fjerde boka er det igjen virkelig alvor. Denne gjør svært sterkt inntrykk, og kan måle seg med «Vekten av snøkrystaller».

Hovedpersonen har fra før måtte forsone seg med at hans datter har arvet hans sykdom, og at sykdommen setter stadig større begrensninger på egen livsutfoldelse.

Så kommer sjokket, nyheten om nære slektninger han ikke har ant eksistensen av. Han får kontakt med et jevnaldrende søskenbarn; og forsker samtidig på en onkel og en bestefar som er skrevet ut av slektshistorien. Sannheten om forfedrene avdekkes gradvis, som i et moderne kjendistv-program på en søndagskveld.

Hovedpersonen har vanskelig for å skjønne at hans mor har holdt så mye skjult for ham, ting som har hindret ham i å skjønne sammenhenger – og det setter stadig sterkere preg på hans rutinemessige besøk hos henne.

Det er en roman om spesifikke hendelser og spesifikke personer, som nok har fellestrekk med Steen selv og mennesker han kjenner godt.

Men problematikken løftes opp fra det spesifikke til det generelle. Steen forteller en allmenn historie om generasjonsmotsetninger, skam og fortielse,

Det er spesielt vakkert når fortvilelsen og hatet overfor morens valg og de store vanskelighetene de har ført til, mildnes – og ender opp i en slags forsoning.

Det er ikke ofte en kan ta Thorvald Steen på faktafeil, men det kan jeg denne gangen. Det er fint bilde å la den resignerte jeg-personen synge Ramones' «I' Don't Care» på sin 20-årsdag, rent bortsett fra at han gjør dette tidlig i 1974, over tre år før Ramones gir ut låten. En liten ting i den store sammenhengen, men alltid stas å kunne påvise slikt!

Anmeldt av OLE JACOB HOEL