40-årige Maren Ade har klar kunststykket som ingen skulle tro at noen regissør kunne gjøre. Hun har klart å begeistre og more filmelskere langt utenfor hjemlandet med tysk komedie. «Min pappa Toni Erdmann» ble den store snakkisen i Cannes i år, men ble grovt forbigått av George Millers jury.
Til gjengjeld preger filmen alt mange av sesongens kåringer av årets beste filmer. Det er lett å anbefale «Min pappa Toni Erdmann». Jeg har aldri sett morsommere tysk film, ikke ledd mer på kino i år. Likevel er det grunn til å understreke at «Min pappa Toni Erdmann» er annerledes bygd opp enn det meste som lanseres på kino som komedie.
Les også anmeldelsen av julepremieren «Passengers» av Morten Tyldum
Mens en annen komedie på kinoenes julemeny, «Hundreogettåringen som stakk fra regningen og forsvant», prøver hardt, for hardt, å være morsom hele veien, er det først i den siste tredjedel at den store humoristiske forløsningen kommer i Maren Ades film. Kanskje blir det desto morsommere fordi veien dit er ganske lang, i en film som strekker seg over to timer og 42 minutter. Og godt forsvarer tiden det tar.
Relasjonsdrama er Maren Ades spesialitet som regissør og manusforfatter. På veien mot ustyrtelig morsom ruller «Min pappa Toni Erdmann» opp et uforlignelig far-datter-forhold. Peter Simonischek spiller aldrende, skilt musikklærer, en ex-raddis, full av pinlige, practical jokes, som å iføre seg løstenner og parykk og kalle seg Toni Erdmann.
Sandra Hüller spiller hans datter, forretningskvinne og internasjonal konsulent, som får faren på overrumplende besøk mens hun arbeider med et prosjekt som kan gi henne forfremmelse. I «Ellevte roman, bok atten» (1992) skildrer Dag Solstad en far som skjemmes av sin sønn. I «Min pappa Toni Erdmann» skjemmes datteren av sin beklemmende far. Noe av det mest fascinerende ved filmen er hvordan faren med sin avsindige oppførsel etter hvert får datteren til å løse litt på en anstrengt stram tilværelse.
Det er uvant å møte en film som balanserer slik mellom det pinlige og det menneskelige, i ganske beskt blikk på moderne arbeidsliv, sett ovenfra. Hun lever jetsettliv ved å gi råd om nedbemanning og outsourcing, mens faren har brent de fleste bruer og sliter med å få kontakt med sin travle datter.
Maren Ade fikk Sølvbjørn i Berlin fro for samlivsdramaet «Alle Andre» fra 2009 som gikk på norsk kino. Debutfilmen «The Forest For The Trees» (2003) er også en perle. Dette er hennes tredje gode film på rad. Den beste og største så langt. Det gjør henne til en av de mest løfterike filmskaperne i verden for tida.
Kulturkollisjonen mellom den stramme forretningskvinnen og hennes utflippa far, på hennes hjemmebane, gir uforlignelig relasjonskomedie. Fordi den bryr seg så godt om både far og datter, blir den ekstra morsom når den omsider lar hemningene fare. Til årets morsomste film.
«Min pappa Toni Erdmann» får kinopremiere 1.juledag.
Anmeldt av TERJE EIDSVÅG
Les også anmeldelsen av julepremieren «Dyrene i Hakkebakkeskogen»