År: 1932
Stikkord: Vårmote
Lørdagens faste soaré på hotellet var en populær begivenhet blant byens bedrestilte, og nå hadde arrangementet fått den «rosinen i pølsen» som tidligere var etterlyst i avisen: En «mannequin-oppvisning» med årets vårmote.
Se alle artiklene i «Adresseavisen 250»-serien her!
Arrangør var Ungdommens Røde Kors, med foreningens formann, fru Tora Parelius i spissen, og ledsaget av det «kanskje litt for temperamentfulle orkester» innledet fru Victoria Bachke «meget inntagende» med et par sanger av Rubinstein, blant dem «sitt glansnummer Trojka».
Damens aften
Og det var i det hele tatt damenes aften. Modellene inntok podiet, og foran et tallrikt publikum åpenbarte den ene kreasjonen seg etter den andre. Først med en «prompte forskrekkelse» i form av den dristige kjolen «Prillarguri», båret av en mannekeng med «pennefjører rett i været og en trompet i hånden». Publikum rakk så vidt å undre seg over om det var en skidrakt eller en jegerkjole, før nye inntrykk strømmet på; en «effektfull» kamel-kåpe med grønn hatt, andre kåper med brede slag og metallknapper som på militærkapper fra 1700-tallet, en kjole i sort og hvitt, der det hvite var gjennomhullet ullbroderi, hatter «likesom vaklende tårn på et stort hode».
Det var redaksjonens «Mix», Elise Lund, som var ute for å se – og vurdere – årets vårmote. Hun var kjent som en journalist med sine meningers mot, og stilte som vanlig med sin kritiske sans. «Slag utover skuldrene» anså hun som «en tvilsom fornøielse», og hun mente at et av årets typiske innslag, små jakker på blomsterkjoler, lignet på friserjakker og burde «følges med forsiktighet». Vårens hattemote fikk damene til å se ut «som de står ferdig til å gå på karneval». Det var stablet opp på en liten skjev hatt «et forunderlig fyrtårn av blomster og bånd, men mest blomsterkvaster».
«ja er ikke moten en grusom hersker? Dette vil han altså i år,» skrev Elise Lund med et tydelig hjertesukk.
Grelt og skjønt
Vårmotens farger varierte fra det «grelle» til det «skjønne», men var fremfor alt skarpe og klare. Av rødt sås f.eks. nyanser som «låvedørsrødt» via rustrødt til «sukkertøirødt». Med den nye våren kom «de forunderligste navn» på ukjente stoffer, som «afghalaine», «Crèpe-Roumaine» og «bouclet».
Det var i det hele, i farger, stoffer og fasonger, mye «nie da gewesenes», som det så treffende het i Elise Lunds referat, som ble avsluttet med meldingen om at vertinnen selv, fru Parelius var ubeskjeden nok til å hente hjem hovedgevinsten i kveldens lotteri, en flaske champagne.
Men ennå var ikke alt vist frem av vårens nye tendenser. Allerede tirsdagen etter var det lottenes «five o’clock tea» i Palmehaven med nok en mannekengoppvisning, den første på flere år i kombinasjon med en kopp ettermiddagste.
Etter de år som var gått, kom ikke «siste mote» lenger nødvendigvis fra Paris eller Wien, konstaterte frk. Lund – den kunne like godt komme fra Oslo eller en av de hjemlige syersker. Noen av de «morsomste og friskeste kjoler» var norske, i farger som var så harde og dristige mot hverandre at det gnistret. Her var hatter med «hjemførte strå», fantasifullt kreert, «struttende av farver, pennefjærer og lakkhistorier,» het det i Elise Lunds betraktning.
Hun var heller ikke denne gang den eneste som underla seg «den grusomme hersker». Hele 700 mennesker, de aller fleste naturlig nok kvinner, fikk plass i Palmehaven, mens et stort antall ikke kom inn og slik måtte vente i spenning på hvilken mote som denne våren etter hvert manifesterte seg i byens gater.